Boken Identitet og tilhørighet ble først utgitt i 2013 med navnet Krysskulturelle barn og unge. I 2020 kom boken Cross Cultural Kids: En bok for deg som vokser opp med flere kulturer. Førstnevnte er en fagbok for alle som møter barn og unge i sitt arbeid. Sistnevnte er en fag- og håndbok for ungdom og unge voksne. Forfatter Lill Salole har i mange år vært opptatt av barndom og foreldreskap i en migrasjons- og minoritetskontekst. Hun er utdannet cand.polit. i psykologi, med spesialisering innenfor utviklingspsykologi og krysskulturell psykologi. I tillegg til å skrive holder hun både kurs og foredrag om temaet i ulike sammenhenger. I disse dager er hun engasjert av Unge Viken teater for å bidra i utviklingen av en sceneforestilling om krysskulturelle ungdomsliv.
Hva ligger egentlig i begrepet «krysskulturelle barn»?
– Begrepet Cross Cultural Kids er skapt av Ruth Van Reken. Vi har oversatt det til norsk. Definisjonen er «barn og unge som har levd eller lever med regelmessig påvirkning fra to eller flere kulturer i en betydelig del av oppveksten sin». Krysskulturelle barn er en paraplybetegnelse. Det inkluderer blant annet unge med internasjonal flytteerfaring (både de som har flyttet selv og de med familie som har migrert), barn med familie i flere land, urfolk, nasjonale minoriteter, de med foreldre som har forskjellig landbakgrunn og opprinnelse, og internasjonalt adopterte. Ikke alle identifiserer seg med denne betegnelsen, særlig gjelder dette dem som har få bevisste minner eller erfaringer fra å forholde seg til flere plasser, land, trossystem og språk. Andre beskriver møte med begrepet som en stor anerkjennelse. Jeg pleier å si at man får bruke eller forkaste, og at ingen skal tvinges inn i noen kategori, men vil altså løfte det som et alternativ.
Jeg vil generelt utfordre oss alle til å tenke på hva vi legger i ordene og begrepene vi anvender, for her synder vi alle. Dette begrepet er et forsøk på å introdusere noe annet enn «flerkulturelle barn», «minoritetsbarn» eller «fremmedkulturelle». Håpet er at vi en dag snart kun snakker om «barn og unge», for det er jo først og fremst det de er, uten klassifiseringer rundt bakgrunn. Men til da må vi ta utgangspunkt der vi står, og forsøke å utvikle et godt og inkluderende språk sammen.
Hvilke typiske dilemmaer kan man havne i, om man har krysskulturell bakgrunn?
– Det kan være vanskelig å vite hva som er hjemme, man kan føle at man tilhører flere steder eller ingen steder. En del peker på at deres tilhørighet er betinget eller situasjonsavhengig. Noen føler seg rotløse, mens andre føler seg bundet ned av for mange røtter. Mange opplever å vokse opp i et lojalitets- og forventningspress på grunn av forskjeller mellom de ulike normene og verdisettene de vokser opp med, og lite forståelse på alle fronter for kompleksiteten i deres tilværelse. I tillegg er det dessverre utbredt å kjenne på fremmedgjøring. Alt for mange utsettes for diskriminering og rasisme, rett og slett dehumanisering, som igjen kan føre til vanskelige dilemmaer og psykologisk ubehag knyttet til å melde fra eller bære ydmykelse i stillhet. Vi som samfunn har en lang vei å gå for at alle borgere skal føle seg inkludert, bekreftet og representert.
«En krysskulturell oppvekst i seg selv er ikke vanskelig, det er tross alt det som er naturlig for vedkommende. Men mangelen på kunnskap hos andre rundt barnet kan skape vanskeligheter.»
Lill Salole
Det kan være en stor utfordring å hele tiden bli målt opp mot en idé om at normen for barns utvikling er å vokse opp med ett språk, én kultur og ett bestemt verdenssyn. Hvor vanskelig har disse barna det?
– En krysskulturell oppvekst i seg selv er ikke vanskelig, det er tross alt det som er naturlig for vedkommende. Men mangelen på kunnskap hos eller støtte fra andre rundt kan skape vanskeligheter. Det kan for eksempel vise seg gjennom folks spørsmål, antakelser, reaksjoner og kommentarer, som igjen befester en opplevelse av å være en av «dem» og ikke «oss». De som trenger, må få rom til å være både òg, uten at det ses på som en trussel av verken familie eller storsamfunn, men heller som en rikdom. Ikke minst trenger de å vite at de og deres perspektiver har høy relevans. De besitter og representerer noe vi behøver. Noen som tenker utenfor boksen og kommer inn fra andre vinkler for å løse utfordringer. Noen som kan rydde i misoppfatninger, oppdatere foreldede standarder og påvise blinde flekker. Vi får stadig dette eksemplifisert i offentligheten. Ikke minst så vi det under de siste års nedstengninger da folk med krysskulturell bakgrunn initierte flerspråklig og mer målrettet kommunikasjonsstrategi inn mot innvandrerbefolkningen. Se også Karpes appell og kraft i å speile mange nordmenns usynlige erfaringer.
Kan du si noe om fordelene med å vokse opp med flere kulturer?
– Krysskulturelle barn representerer et spekter av ferdigheter. Noe som i dag stadig oftere kalles «kulturell kapital». De evner å se ting fra flere sider, de forstår nyanser, de tilpasser og justerer. De har bånd til flere plasser i landet og verden, har tilgang til flere tenkemåter, nyhetskilder, innsyn i forskjellige livsbetingelser, en variasjon av sosiale påvirkninger. De har en utvidet eller global tilknytning og en flerdimensjonal bevissthet. De har erfaringer med tap og nye begynnelser. De behersker flere språk, helt eller delvis, begge deler har verdi. De kan fungere som brobyggere, forhandlere og veivisere dersom de får ivareta og bruke egenskapene sine. Men de er ofte ikke klar over hva de kan, eller at dette er både viktig og etterspurt kompetanse i vår tid. Så vi voksne må hjelpe dem med å identifisere disse sidene, og ikke minst tilrettelegge for at de får praktisert og anvendt ferdighetene sine i det daglige. Deeyah Khan kaller de krysskulturelle ressursene for «superkrefter», og det synes jeg er et fint og viktig bilde!
Foto: Thomas Brun, NTB
Tekst: Kirsti Kristoffersen, Artell kommunikasjon (tidligere Turbo kommunikasjon)
Teksten var først på trykk i VIT-magasinet nr. 1 2018