Et politisk Norge har våknet, og vil gjøre noe med «lesekrisen». Selv om boksalget økte i 2025, viser undersøkelser fra Det nasjonale lesesenteret i Stavanger at flere og flere sliter med lesingen. Fortsatt leser vi mye, men mest av alt leser vi korte tekster, som vi skanner og skroller oss gjennom. Særlig den lange, konsentrerte lesningen er under press: evnen til å fordype seg i en bok og miste følelsen av tid og rom.
Utviklingen er tydelig blant unge. Over en fjerdedel av norske femteklassinger leser på laveste nivå. Samtidig sliter studenter med å komme seg gjennom pensum, og salget av pensumbøker stuper. En ny generasjon er på vei inn i høyere utdanning og arbeidsliv, som i stor grad har lest på skjerm. De forteller at de knapt klarer å lese en hel artikkel. Samtidig får denne antatt svakeste generasjonen når det gjelder lesing, tilgang til de kraftigste KI-verktøyene i historien, som kan gjøre både lesingen og skrivingen for dem.
Det politiske Norge er enige om at dette er et problem. Regjeringen har satt av en milliard kroner til å styrke leseferdighetene. Likevel mangler vi fortsatt gode svar på hvilke tiltak som faktisk virker. De siste årene har jeg deltatt i et forskningsprosjekt som peker på tre konkrete løsninger.
1. Kraften i det kollektive
Det er lett å tenke at lesing først og fremst er en individuell aktivitet. Men i praksis er lesingen sårbar alene. Mange kjenner igjen ambisjonen: «I dag skal jeg virkelig lese», sier vi, før dagen likevel forsvinner i avbrytelser. I vårt prosjekt utviklet vi et kollektivt alternativ.
Dybdelesningskurs
Et kollektivt alternativ
Vi inviterte studenter til å delta i egne «dyplesningsseminarer», der alle forpliktet seg til å lese den samme boka, og legge bort skjermer og andre digitale hjelpemidler i opptil fem timer. Når studentene jobber sammen, øker både utholdenheten og konsentrasjonen.
Lærdommen er klar. Når man jobber i lag, får man tilgang til «lånt disiplin»: Vi klarer å holde fokus, fordi andre gjør det samme. Studentene både støtter og overvåker hverandre.
I gruppeintervjuer etter seminarene, snakker deltakerne også om gleden ved å slippe å ta mange valg gjennom en dag. Når de først har valgt å delta på seminaret, trengte ikke studentene velge hvor de skulle lese, hva de skulle lese, eller når. Summen av et slikt opplegg kan virke frigjørende.
2. Les på papir
De siste årene har lesingen både i utdanningssystemet og arbeidslivet blitt digitalisert. Pensum har blitt flyttet til skjerm. Trykte kompendier forsvinner fra universitetene.
Men her har vi undervurdert konsekvensene. Forskningen viser nemlig at vi oftere skummer og mister fokus når vi leser på skjerm. Papir og bøker, derimot, gir færre distraksjoner og bedre konsentrasjon.
I tillegg opplever mange større fremdrift og ro ved å lese en fysisk bok.
3. Tilrettelegging på samfunnsnivå
«Lesekrisen» er ikke et individuelt ansvar alene. Skal vi ta problemet på alvor, må vi også organisere omgivelsene annerledes. Vi trenger flere steder som faktisk legger til rette konsentrasjon og fokus. Det gjelder særlig i former for utdanning og arbeidsliv som krever dyp refleksjon og fokus. Poenget er ikke å begrense folks frihet, men å gjøre det mulig å velge bort distraksjoner i noen perioder.
Hvorfor finnes det ikke flere skjermfrie lesesaler og seminarer på universitetene, når vi vet at dette gir bedre læring? Flere frivillige mobilfrie soner, både i utdanningen og arbeidslivet?
Et tiltak kan være så enkelt som å lage egne stasjoner ved inngangen til biblioteker eller på jobb der man kan lagre mobiltelefoner, som gjør det lettere å fordype seg og faktisk lære noe.
Men enkeltstående tiltak er ikke nok. Lesekrisen griper inn i alle deler av samfunnet, og krever løsninger på flere nivåer samtidig. Det betyr at politikere, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner må ta sin del av ansvaret, og ikke vente på hverandre.
Spørsmålet er enkelt: Hvis vi vet at kollektiv lesing virker, hvorfor er det ikke en del av studiehverdagen? Når papir-lesing gir bedre læring, hvorfor lar vi ungene lese på skjerm? Hvis vi vet at skjermfrie rom gir bedre konsentrasjon, hvorfor bygger vi dem ikke? Vi har kunnskapen. Det som mangler, er viljen til å organisere samfunnet deretter.
Ståle Wig
Ståle Wig er forfatter, sosialantropolog og gjesteforsker ved Universitetet i Oslo (UiO).
