Når vi voksne inviterer barnet til en samtale for å dele og forstå, kan det for noen heller skape avstand og ensomhet. Andre kan ikke fortelle om sine opplevelser fordi de kanskje ikke har tilgang til ordene. Kanskje fordi de er barn og ikke har utviklet tilstrekkelig språklig funksjon, men kanskje også fordi ordene ikke strekker til for å beskrive opplevelsene. Erfaringene kan være ordløse – uten språklig representasjon og symboler. Kanskje tar det tid å finne eller skape ordene. Gjennom lek og kreative uttrykk kan barnet eller ungdommen finne et rom til å utforske, dele og bearbeide det vanskelige.
Lettere å kommunisere gjennom lek
I møte med barn og ungdommer som strever, kan det være avgjørende å komme ut av samtaleformer der voksne stiller spørsmål og barnet eller ungdommen skal svare. Vi bør inn i en samværsform der det som opptar barna og ungdommene kan uttrykkes, bekreftes og deles. Starte i deres opplevelse. Finne ut hvor skoen trykker. Kanskje får vi mer napp da. Noen deler lettere gjennom ikke-språklige uttrykksformer og kommunikasjonskanaler, som lek, tegning, musikk, fortellinger og bevegelse. Som den unge jenta som spontant tok initiativ til å mime i en terapitime. Hun hadde frem til da avvist alle forsøk på kontakt. Terapeuten lente seg frem for å se hva hun mimet, men ble bestemt viftet tilbake med et «nei, nei, du skal gjette!». I løpet av sekvensen som fulgte ble jenta stadig mer vital, mens hun uttrykte både i tonefall, lyder og små og store armbevegelser hva hun syntes om terapeutens innsats og lo når terapeuten tok feil og var treg.
Lek og kreative uttrykk kan formidle livshistorie
Lek og kreative uttrykk har en viktig rolle i å fange opp, formidle, håndtere og bearbeide livshendelser. Kanskje fordi lek kan skape en passelig avstand for å nærme seg det som er overveldende eller som må skapes mening om. En gutt som var i terapi lekte i sandkassen med en «mammabåt» og en «babybåt». Han lagde hus til dem og ga dem mat. Samtidig skjedde det hindringer og katastrofer og begge båtene holdt på å drukne og miste hverandre. Han småpratet mens han lekte: «mammabåten må ikke kjøre på den lille. Vi må ha en båtgarasje, men det er ikke plass.» Midt i sekvensen så han opp på terapeuten og fortalte at mamma og pappa var skilt.
Det er funn som tyder på at lek, spesielt sosial rollelek og det å ha en fantasivenn, har en sammenheng med mentalisering (Harris, 2000). Samtidig er det viktig å fremheve at mange barn og unge som strever, ofte har lite erfaring med å dele tanker og følelser og fantasier om seg selv og andre og kan streve med både å leke og å utforske sitt eget og andres indre. Sammen med en terapeut kan barnet leke med egne forestillinger og bidra til å skape mening sammen med terapeuten. Det åpner for utvidelse i barnets indre opplevelsesverden og erfaringer med at andre kan forstås på tvers av vekslende følelser og forestillinger.