/
Aslı Erdoğan er en prisvinnende tyrkisk journalist, forfatter og menneskerettighetsaktivist.
Aslı Erdoğan ble født i 1967 i Istanbul. Hun tok master i fysikk ved Bogazici-universitetet i 1993, etter å ha arbeidet i to år ved CERN, Det europeiske senteret for kjernekraftforskning. Hun er en av de første tyrkerne i historien som har skrevet en masteroppgave ved CERN. Hun avbrøt sin vitenskapelige karriere mens hun jobbet med doktoravhandlingen sin i Rio de Janeiro, og tilbrakte to år i Sør-Amerika. Da hun returnerte til Tyrkia i 1996, utga hun sin andre bok, og bestemte seg for å vie all tid til skrivingen.
Aslı Erdoğan tenkte aldri på seg selv som forfatter, og ble overrasket da den første fortellingen hennes, «Den siste avskjedsnotisen», havnet på tredjeplass i den eldste eksisterende litterære konkurransen i Tyrkia (Yunus Nadi-konkurransen) i 1990. I 1994 utga hun sin første roman, Kabuk Adam (Skjellmannen, norsk utgave 2019). I 1996 samlet hun fortellingene og prosapoesien sin i Mucizevi Mandarin (Den mirakuløse mandarin, norsk utgave 2010). Senere ble novellesamlinga Tahta Kuâlar (Trefugler) tildelt Deutsche Welle-prisen, utvalgt av en internasjonal jury blant 830 fortellinger. Men det var hennes andre roman, Byen med den røde kappa (1998, norsk utgave 2004), som befestet hennes posisjon som forfatter. Det er også den første romanen av en tyrkisk kvinne som er oversatt fra tyrkisk til norsk. I 2013 kom Steinbygningen (Tas Bina ve Digerleri) på norsk. Også den fikk fantastiske kritikker og ga hennes den prestisjetunge tyrkiske litteraturprisen Sait Faik Story Award.
Aslı Erdoğans produksjon av essays og artikler er både stor og omstridt. Fra 1998 til 2000 hadde hun egen spalte i den store tyrkiske avisen Radikal, der hun tok opp politisk hete temaer som fengsel, tortur, kvinnemishandling og kurdernes kamp for rettigheter. Dette har gjort henne til en kjent person i hjemlandet, men ikke like godt likt av alle. Artiklene hennes er samlet under tittelen Bir Yolculuk Ne Zaman Biter (Når er reisen slutt, 2002). Dette økte populariteten hennes, men ga henne også store problemer.
I årene 2010–2016 publiserte Aslı Erdoğan artikler for den prokurdiske avisen Özgür Gündem (Fri dagsorden). Etter et kuppforsøk i Istanbul i juni 2016 ble avisen nedlagt, og kort tid etter ble Erdoğan arrestert av tyrkiske myndigheter, sammen med et tjuetalls andre journalister. Hun satt fire og en halv måned i fengsel, store deler i isolasjon. Kolleger fra hele verden protesterte og aksjonerte for løslatelse og frifinnelse av alle fengslede forfattere og journalister i Tyrkia. 29. desember samme år ble hun løslatt, men siktelsen mot henne og de andre journalistene står ved lag. Rettsaken mot henne er blitt utsatt en rekke ganger, og hun lever nå i eksil i Tyskland uten muligheter til å returnere til hjemlandet. Et utvalg av essayene hun skrev for avisen, er samlet i Nå er ikke engang stillheten din (2017). I tillegg har hun utgitt dikt, noveller, prosapoesi, reiseskildringer og politiske artikler i et bredt spekter av medier.
«Aslı Erdoğan er en meget skarptseende og følsom forfatter som skaper fullkomne litterære tekster.» Orhan Pamuk
«Aslı Erdoğan har en vakker, rik fantasi, er begavet med et enormt talent og viser oss hva skrivende mot er.» Ian McEwan
Sagt om Den mirakuløse mandarin:
«... storartet skrivekunst, en bok det nesten gjør vondt å lese ...» Hans H. Skei, Aftenposten
Sagt om Steinbygningen:
«Erdoğan derimot kaller på det menneskelige, på anstendighet og verdighet, omsorg og besinnelse. Nok en gang har det blitt et stykke bemerkelsesverdig skrivekunst av det.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
Byen med den røde kappa (2004)
Den mirakuløse mandarin (2010)
Steinbygningen (2013)
Nå er ikke engang stillheten din (2017)
Skjellmannen (2019)
Rekviem over en tapt by (2025)
Priser og utmerkelser:
2018: Simone de Beauvoir-prisen for menneskerettigheter, Frankrike
2017: Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris, Norge
2017: Bruno Kreisky-prisen for menneskerettigheter, Østerrike
2017: PEN-Tucholsky-prisen, Sverige
2017: Erich Maria Remarques fredspris, Tyskland
2017: Leipzig-prisen for pressefrihet, Tyskland
2017: European Cultural Foundation, Princes Margriet Award for Culture, Frankrike