Lars-Erkki Svanberg, en gang Sveriges raskeste skiløper, slås i hjel med sin egen øks på gården Rauhala hjemme i Tornedalen lengst nord i Sverige. I en oppgang i Sankt Petersburg skyter en russisk gangsterleder sin nærmeste venn, og flykter mot grensen. Katrine, som nylig har fått sparken som journalist i Sveriges Radio, oppdager at moren ikke er det mennesket hun trodde hun var. I byen Kivikangas finner hun kunnskap som er blitt holdt skjult i flere generasjoner. Mens vinteren sakte men sikkert gir slipp på sitt jerngrep over Nordkalotten trekkes deres historier stadig nærmere hverandre, helt til alt til slutt møtes i det iskalde hovedhuset på Rauhala - et navn som betyr stillheten, roen. En stille grav er en storslått og svart slektskrønike som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, fra Tornedalen og vestover, inn i det myteomspunne Karelen og det falne Sovjet-imperiet. Den skildrer menneskets lengsel etter et liv som er verdt å leve.
Filippa og Fredrik skal som vanlig tilbringe sommerferien hos Filippas mor i Österlen. Det har blitt enda viktigere siden mamma ble enke for tre år siden. Men halmtaket på huset lekker, og Filippa må finne noen som kan legge nytt. Gjennom en mystisk forening på nettet får hun uventet napp. Så dukker taktekkeren Ali opp - og alt snus på hodet. Hvem er denne ubekymrede mannen som drikker rosévin med mamma på glassverandaen? Flørter han rett og slett med henne? Listen over alt som må gjøres i huset er lang. Samtidig knaker Filippas og Fredriks eget ekteskap i sammenføyningene. Med samme humor og skarpe blikk for relasjoner og situasjoner som i Blybryllup og Tistelhonning byr Sara Paborn på en herlig fortelling med både latter og gråt, en varm og morsom mor-og-datter-historie med høy gjenkjennelsesfaktor.
<p><i>Lignelsesboken </i>er en åpen og undrende roman som foregår i et kjent landskap, der nye detaljer avdekkes. Den handler om hengivelse, besettelse, seksualitet, kjærlighet og religion.</p><p>Romanens aldrende forteller tenker at han burde forandre den minnetalen han holdt til Moren i menighetshuset.</p><p> Men rundt ham står en hel flokk av døende venner som advarer ham mot å forklare hvordan ting henger sammen, for eksempel det med kjærligheten.<br> Og kvinnen i Larssonsgården? Hun på det kvistfrie furugulvet? Skal han nå skrive hva som egentlig skjedde?<br> Farens notatbok, der noen av sidene er revet ut, den som er brent og borte. Plutselig dukker den opp igjen, mange år senere. Finnes det en sprekk i historien, der ting kommer til syne?<br>Skal dette føyes inn i minnetalen? Og bli den kjærlighetsromanen han aldri trodde han skulle kunne skrive?</p><p>Denne romanen handler om Moren og Faren, om alle bøkene, og om det går an å komme til klarhet i hva som egentlig betyr noe? Fortellingen vokser og blir til en kjærlighetsskildring som springer ut av et møte mellom den unge 15-åringen og en eldre kvinne på det kvistfrie furugulvet i Larssonsgården. Der starter alt.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast63/648268-1-nor-NO/Terningkast6_logo.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="Terningkast6" title="Terningkast6"> </div> </div> </div> </div><p> <b>FÆDRELANDSVENNEN</b></p><p> </p><p><b>«Hans første roman på fem år er en frittstående fortsettelse av <i>Et annet liv</i>; han viderefører den selvbiografiske metoden fra den kritikerroste boka om livet som alkoholiker. (...) Hans bøker, særlig denne, virker sterkere enn mye annen nordisk litteratur (...) Enquist blander bibelsk høystil med rå realisme, gjengitt med dialektord fra Skellefteå, i et språk som synger, uten like i skandinavisk prosa.»</b></p><p><b>Tom Egil Hverven, <i>Klassekampen</i> </b></p><p><b>«Det hele bæres oppe på selvfølgelig vis av Per Olov Enquists makeløse, lette prosa, hans skarpe iakttakelser og hans helt spesielle ømhet og omsorg for de mennesker og steder han skriver om. Det mye omtalte kjærlighetsmøtet, som unektelig har et lite blaff av noe sensasjonelt, blir noe ganske annet, noe eksistensielt, i denne kloke forfatterens skrift.»</b></p><p><b>Turid Larsen, <i>Dagsavisen</i></b></p><p>«Hans første roman på fem år er en frittstående fortsettelse av <i>Et annet liv</i>; han viderefører den selvbiografiske metoden fra den kritikerroste boka om livet som alkoholiker. (...) Hans bøker, særlig denne, virker sterkere enn mye annen nordisk litteratur (...) Enquist blander bibelsk høystil med rå realisme, gjengitt med dialektord fra Skellefteå, i et språk som synger, uten like i skandinavisk prosa.»</p><p>Tom Egil Hverven, <i>Klassekampen</i></p><p>«Det hele bæres oppe på selvfølgelig vis av Per Olov Enquists makeløse, lette prosa, hans skarpe iakttakelser og hans helt spesielle ømhet og omsorg for de mennesker og steder han skriver om. Det mye omtalte kjærlighetsmøtet, som unektelig har et lite blaff av noe sensasjonelt, blir noe ganske annet, noe eksistensielt, i denne kloke forfatterens skrift.»</p><p>Turid Larsen, <i>Dagsavisen</i></p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p>«Hvorfor hemmeligholdt han selv kvinnen på det kvistfrie furugulvet? Dette som kanskje var større enn troens mirakel, selv om alle som hadde kommet igjennom fornektet det? Et eller annet sted måtte det ha vært et hemmelighetsfullt avgjørende punkt i livet hans, som om han var kommet til en mørklagt jernbanetomt med slamrende sporveksler som voldsomt styrte troens potetsekk inn på et nesten gjengrodd sidespor og han selv nå ble matet <i>inn</i> til det som kaltes Livet, og det var der det egentlige fantes.»</p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p>