Einar Blomgren

<p>Ian McEwan debuterte i 1975 med novellesamlingen <i>Første kjærlighet, siste olje</i> (<i>First Love, Last Rites</i>), og regnes som en av Vestens aller største nålevende forfattere. Romanene hans ter seg ofte som kammerspill, og forfatteren leker ofte med etiske dilemmaer og eksistensielle spørsmål, gjerne ikledd det burleske og groteske. Som forfatter er han en kameleon som evner å tre inn i stadig nye omgivelser, og med titler som <i>Ved Chesil Beach</i>, <i>Om Forlatelse</i> og sist <i>Nøtteskall</i>, en kreativ og moderne omskriving av Shakespeares <i>Hamlet</i>, sett fra et fosters synsvinkel, viser han en forkjærlighet for nye miljøer, og ikke minst en stor evne til lek. Å tre inn i en bok av Ian McEwan er å aldri vite hva som venter bak neste dør. De åtte novellene i <i>Første kjærlighet, siste olje</i>, skrevet av den da 27 år gamle McEwan, kaster et ekko inn i det videre forfatterskapet hans. Romanene er spisset, kanskje mer modne nå, men <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er, slik anmelderne i 1975 gjenkjente den som, en brilliant debut av en svært lovende forfatter.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5/629590-1-nor-NO/terningkast5_articlethumbnail.jpg" width="80" height="78" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5" title="terningkast5"> </div> </div> </div> </div><p>«<b>McEwan er en briljant stilist; selvsikker inntil det arrogante, insisterende elegant, leken og humoristisk.» </b>Cathrine Krøger, <i>Dagbladet</i></p><p class=" text-LEFT"><b>«Allerede i sin første bok viser forfatteren seg som en eksepsjonell forteller. Fortellemåter og tematikk er gjenkjennbare for den som har lest senere bøker. Her er eksistensielle dilemmaer, mennesker i ytterkanten av samfunnet, handlinger med dramatiske konsekvenser og en vilje til å bore dypt i det sant menneskelige.» </b>Turid Barth Pettersen, <i>Vårt Land</i></p><p class=" text-left"><b>Kritikernes bemerkninger i 1975:</b></p><p><b>«Dette markerer startskuddet for en talentfull og genuint kreativ forfatter.»</b> Julian Barnes<i>, New Statesman</i> 2. mai 1975</p><p><b>«En av de mest lovende novelledebutene jeg har lest noensinne.»</b> <i>Vogue</i>, april 1975</p><p><b>«Ian McEwan skriver for å sjokkere, og gjør det med bravur. Dette er en tour de force i knapphet, krydret med tørrvittig humor.»</b> <i>Times Literary Supplement</i>, 19. mai 1975</p><p><b>«Denne samlingen er brilliant utført, og den viser en originalitet som er forbløffende for en skribent som fortsatt er midt i tjueårene.»</b> <i>Observer</i>, 4. mai 1975</p><p><b>«Med denne novelledebuten viser han seg som en fascinerende, om enn skremmende, forfatter, og bildene han skaper, blir værende i minnet.»</b> <i>The Times</i>, 7. august 1975</p><p><b>«De åtte fortellingene i Ian McEwans <i>Første kjærlighet, siste olje</i> avslører en forfatter som viser et tydelig talent allerede i en alder av tjuesju … Disse nydelig utførte novellene utgjør en enestående litterær debut.»</b> <i>Scotsman</i>, 1975</p><p><b>«En sjelden gang får vi kjennskap til en skribent hvis stil er så til stede og ny, så langt fra normen vi kjenner fra engelsk litteratur, at det virker usannsynlig at de er i stand til å skrive slik og samtidig være britiske. <i>Første kjærlighet, siste olje</i> tilhører en av disse sjeldenhetene som sprenger seg en ny vei inn i engelsk samtidslitteratur. Det mest betimelige spørsmålet er: Hva er det McEwan vil komme med neste gang?»</b> <i>Encounter</i>, Juni 1975</p><p><b>«Det sies ofte om unge forfattere at de lover mye godt for framtiden. Om Ian McEwan burde man heller si: ‘Les <i>Første kjærlighet, siste olje</i> nå’.»</b> <i>New York Times</i> 28. september 1975</p><p><b>«På tross av at karakterene vi møter i <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er utilstrekkelige inn til det groteske, trer McEwan inn i den krampaktige, umodne bevisstheten deres med en slik smittende energi og ømhet, at grusomheten ved handlingene deres og en sterk fascinasjon for den svært originale, kvikke og nedtonede stilen til forfatteren, blander seg inn i hverandre.»</b> <i>Glasgow Herald</i> 10. mai 1975</p><p><b>«Og nå over til en helt ny og særdeles talentfull forfatter, nemlig den 27 år gamle Ian McEwan. <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er en av de mest destruktive debutene jeg har lest på lenge.»</b> <i>Daily Mail</i> 27. november 1975</p>

<p><i>Jim Sams, en flink, men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning.</i></p><p> I sitt tidligere liv ble Jim Sams enten fryktet eller ignorert, men etter å ha gjennomgått en metamorfose er han gjenoppstått som den mektigste mannen i Storbritannia. Som statsminister har han ett oppdrag, og det er å lytte til folkets røst og lede politikken i en ny og dramatisk retning. Ingenting skal stå i veien: ikke opposisjonen, ikke motstanderne i hans eget parti. Ikke engang reglene i det parlamentariske demokratiet.</p><p>Britiske Ian McEwan er en av Vestens mest anerkjente nålevende forfattere. Om romanene hans er ikledd komediens sylskarpe vidd med groteske karakterstudier, eller dramaets emosjonelle og undersøkende drakt, stiller de ofte dypt eksistensielle, etiske og politiske spørsmål. I <i>Kakerlakken </i>inverterer han Kafkas "Forvandlingen" i en bitende politisk satire om Brexit.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terning5/8916872-1-nor-NO/terning5_logo.jpg" width="42" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terning5" title="terning5"> </div> </div> </div> </div><p>«Snarere enn å trekke inn følehornene og erklære seg som hevet over det politiske narrespillet, kaster McEwan seg ut i det dagsaktuelle og spidder aktørene med sin skarpe penn. Det fortjener applaus.» Inger Bentzrud, <i>Dagbladet</i></p><p>«En komisk triumf. Hvordan gjør du narr av noen som gjør en fantastisk jobb med å gjøre narr av seg selv? McEwan leverer med stil og bravur.» <i>Observer</i>, Book of the Day</p><p>«McEwan beskriver Jim Sams komplott med en prosa så presis at planen framstår med en viss tyngde. Og det er dette som gjør det så morsomt. Det er kanskje for mye å be om at latter kan få Brexit til å forsvinne, men den komiske allegorien skaper i det minste et pusterom i en politisk farse som for lengst har sluttet å være morsom.» <i>The Guardian</i></p><p> «<i>Kakerlakken </i>er en satirisk kortroman for vår tid, skarpt observert og ofte svært morsom … en underholdende lesning som utfordrer dagens situasjon i Storbritannia.» <i>Eastern Daily Press</i></p>

<p><b>Leveringstid 2-3 uker (Print-on-Demand).</b></p><p>Til tross for at mange av dagens politikere, næringslivsledere, forskere, miljøorganisasjoner og samfunnsborgere sier at vi må slutte å ødelegge miljøet, virker det ikke som om dette følges nevneverdig opp med handling. Hvorfor er det slik?</p><p>Miljøproblemer handler om samfunnets utforming – hvordan det er organisert, hvilke verdier som fremmes, og hvilke produksjons- og forbruksmønstre som begunstiges. Dermed handler de også om hvordan mennesker tenker, vurderer og handler. Her diskuteres politikkens muligheter i en globalisert verden, vitenskapens betydning for å kunne peke ut hva som er miljøvennlig og miljøfarlig, samt medborgernes muligheter til å påvirke samfunnets utforming.</p><p>Boken er beregnet på studenter som i utdanning og kommende yrkesutøving kommer i kontakt med miljøspørsmål, f.eks. lærere, ingeniører, miljøvitere, samfunnsplanleggere og økonomer. Den er også rettet mot samfunnsvitenskapelige utdanninger.</p>

Freya Lockwood har i voksen alder unngått den sjarmerende engelske landsbyen hun vokste opp i. Det vil si, helt til hun får nyheten om at Arthur Crockleford – antikvitetshandler og Freyas fremmedgjorte mentor – er død, under mistenkelige omstendigheter.

<p>Freya Lockwood har i voksen alder unngått den sjarmerende engelske landsbyen hun vokste opp i. Det vil si, helt til hun får nyheten om at Arthur Crockleford – antikvitetshandler og Freyas fremmedgjorte mentor – er død, under mistenkelige omstendigheter.</p><p>«Du vil finne en invitasjon. Jeg ber deg innstendig om å komme …»</p><p>Men da et brev fra Arthur blir levert, sendt bare dager før hans død, og en tilsynelatende vanlig furukiste viser seg å skjule Arthurs dagbøker, blir Freya tvunget tilbake til et liv hun en gang sverget å forlate.</p><p>«Men vær forsiktig. Stol ikke på noen. Livet ditt avhenger av det …»</p><p>Sammen med sin eksentriske tante Carole, Arthurs trofaste bestevenn, følger Freya både ledetråder og magefølelse til et gammelt herskapshus for en «helg for antikvitetsentusiaster». Men ikke alt er som det ser ut; antikvitetene er dårlige kopier, og gjestene har alle noe å skjule.</p>

<p>2014: Den anerkjente poeten Francis Blundy leser et nytt dikt, «En krans for Vivien», dedikert til sin kone under en middag med venner. Diktet forsvinner sporløst, og innholdet i det blir gjenstand for spekulasjon i generasjoner.</p><p>2119: I et fremtidig Storbritannia, delvis oversvømt etter klimaendringer og en kjernefysisk katastrofe, forsøker professor Thomas Metcalfe å rekonstruere diktets opprinnelse. Han er besatt av Blundy og hans kone, og forskningen hans avdekker en historie om kjærlighet, svik og et brutalt drap som snur alt han trodde han visste, på hodet.</p><p>Ian McEwans nyeste roman er en litterær detektivhistorie, en kjærlighetshistorie og en refleksjon over hva vi egentlig kan vite – om fortiden, hverandre og oss selv. Romanen lar fortid, nåtid og fremtid samtale med hverandre, og stiller spørsmål ved hvordan vi husker og blir husket.</p>