<p>Da moren får alzheimer, begynner Annie Ernaux å skrive dagbok: om møtene med moren, om de uforståelige tingene hun gjør, om hvordan hun forandrer seg fra dag til dag. Gradvis endrer forholdet deres seg. Moren blir som et barn, og Annie må innta omsorgsrollen – en rolle hun verken makter eller ønsker å ha.</p> <p><em>Jeg er fortsatt her inne i mørket</em> er en umiddelbar og rå tekst om sorg, tap og kjærlighet. I en skarp, ufiltrert prosa skildrer Annie Ernaux en av vår tids mest ubarmhjertige sykdommer, og viser hvor vondt det kan være å miste en mor selv som voksen.<br> </p>
<p>«Far prøvde å drepe mor en søndag i juni, tidlig på ettermiddagen.» Annie Ernaux er tolv år gammel, og denne opplevelsen er med på å forme henne som menneske. Minnet om dette øyeblikket, da skammen får plass i bevisstheten og kroppen hennes, blir med henne resten av livet.</p> <p>I denne boken utforsker Annie Ernaux med stor kraft og innsikt hvor dype spor voldsomme minner kan sette. Med et skarpt og analytisk blikk ser hun på sin egen ungdomstid, da hun for alvor innså hvor knyttet skam er til klassetilhørighet, kjønn og familiebakgrunn – temaer som preger hele hennes forfatterskap.</p> <p>Annie Ernaux er vår tids viktigste franske forfatter, og de seneste årene har hun hatt et enormt gjennombrudd i Norge og internasjonalt. I 2022 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur.</p>
<p>På slutten av 1990-tallet hadde Annie Ernaux et forhold til en tretti år yngre mann. I noen måneder levde hun som den lidenskapelige kvinnen hun var som ung. Slik ble forholdet en reise i tid og en erfaring som hjalp henne over et hinder i forfatterskapet.</p> <p><em>Den unge mannen</em> er fortellingen om dette forholdet, og en nøkkel til å forstå Annie Ernaux’ verk, hennes forhold til tid, minner og skriving.</p> <p><em>Den unge mannen</em> utkom i Frankrike i mai 2022 til strålende kritikker.</p> <p>«… klarer det kunststykket å fremheve det vesentlige ved en erfaring på en enkel, fortettet og krystallklar måte.» <em>Le Nouvel Observateur</em></p> <p>«En vidunderlig utfordrende roman.» <em>L’Express</em></p> <p>«I <em>Den unge mannen</em> gjenfinner vi Ernaux’ presise og skarpslipte prosa … Den er forbausende voldsom, forbløffende modig og intelligent.» <em>Le Monde</em></p> <p> </p>
<p>Annie Ernaux’ far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer – en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne få ta. <i>Far</i> er et portrett av denne faren, en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen fattige bakgrunn.</p><p><i>En kvinne</i> handler om en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne: Annie Ernaux’ mor. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren skulle få tilgang på alt hun selv ikke hadde. Da Ernaux’ mor får alzheimer, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.</p><p>Med stilsikker penn og stor følsomhet skildrer Annie Ernaux de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Presist og sårt viser hun hvordan foreldrenes klassekamp ikke bare førte til at datteren kom seg fram i verden, men også hvordan de dermed mistet hverandre.</p> <div class=""><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast6_logo15/20348189-1-nor-NO/Terningkast6_logo_medium.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="Terningkast6_logo" title="Terningkast6_logo"> </div> </div> </div> </div><p> «Så bra at eg ikkje finn ord. Eg sit igjen med ei kjensle av at litteratur aldri blir det same etter å ha lese Annie Ernaux’ bøker.» Leif Tore Sædberg, Stavanger Aftenblad</p> <div class=""><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast6_logo15/20348189-1-nor-NO/Terningkast6_logo_medium.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="Terningkast6_logo" title="Terningkast6_logo"> </div> </div> </div> </div><p>«Få kan som Ernaux lage så gode åpninger i teksten som leseren kan fylle ut. Med utsøkt teft og en elegant minimalisme formidler hun både ‘lykken og fremmedgjøringen’ knyttet til foreldrene og sin klassereise bort fra dem.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen</p><p>«Ømt og treffende om foreldregenerasjonen … Jeg tror man lærer mer om hva klasseforskjeller er gjennom å lese Annie Ernaux enn gjennom studiepoeng i sosiologi ... Det tjuende århundret har produsert millioner av slike bestemødre og barnebarn. Ernaux klarer å skrive en historie for dem alle ved å ta utgangspunkt i seg selv, og det er fabelaktig godt gjort.» Ingeborg Misje Bergem, Vårt Land</p><p>«Annie Ernaux skriver nydelig om sine foreldre i to små bøker samlet i én ... Det har vært en berikelse å oppdage Annie Ernaux ... Det er mye kjærlighet i begge disse bøkene. En stor ømhet, men også en følelse av at hun vil fylle det gapet som var mellom henne og foreldrene mens de levde.» Erlend Loe, Aftenposten</p><p>«Annie Ernaux gir avkall på flere av litteraturens klassiske virkemidler i sine selvbiografiske bøker. Det blir det stor litteratur av ... Som det lyser ut av hele Ernaux’ verk, med sin uvanlige følsomhet for de små detaljene: At vi er bestemt også av krefter utenfor oss selv, gjør oss ikke noe mindre sanne eller autentiske.»<i> Ane Farsethås, Morgenbladet</i></p><p>«Når ho skriv minneskriftene, har det gått mange år sidan oppveksten. Ho har den avstanden som skal til for å sjå det heile og nedfelle det i denne veldige transparente prosaen. Det er, som ho sjølv skriv, som 'å elske på avstand'. Båe omsetjingane er særs gode og presise.» <i>Hilde Vesaas, Dag og Tid</i></p><p> </p><p>Om <i>Far</i>:</p><p>«Et mesterverk ... ulikt noe annen samtidslitteratur … overveldende.» Paris-Match</p><p>«En utsøkt litterær triumf, dirrende av tilbakeholdte følelser og overskudd.» Le Monde</p><p>«En liten, sylskarp, smertefull fortelling.» Le Point</p><p>«Et rørende portrett.» Publishers Weekly</p><p>Om <i>En kvinne</i>:</p><p>«Intet mindre enn en minimalistisk åpenbaring, så sparsomt og skarpt skrevet at det skjærer en i hjertet med nøyaktigheten til en kirurgs skalpell.» Los Angeles Times</p><p> «Annie Ernaux skriver klart og enkelt, helt uten patos, uten medynk for seg selv – like lite medynk som hun har for moren sin, denne uklare kvinnen som tilbrakte livet med å arbeide, som ikke visste hva ordet «fritid» betød, som så mange andre i hennes generasjon.» Le Monde</p><p>«Denne boken er tørr, skarp, men har en uforlignelig styrke.» Le Point</p><p>«Uendelig original. <i>En kvinne</i> er enhver kvinnes historie.» New York Times Book Review</p><p>«En øm, hard og rørende hyllest til morens liv og død ... I denne nydelige korte boken prøver Ernaux å forklare - eller kanskje bare å forstå – kompleksiteten i et mor-datter-forhold ved å beskrive livet til moren hun nettopp har mistet.» Washington Times</p>
<p>Annie Ernaux regnes som en av Frankrikes aller største forfattere – prisbelønt, bredt lest og høyt verdsatt. I <i>Årene</i> forteller hun om en kvinnes liv og om Frankrike i perioden 1941 til 2006. Hun reflekterer over kvinnens erfaringer som mor, datter, hustru og ikke minst som skrivende. Samtidig tar hun oss med på innsiden av de store samfunnsendringene, fra klassekamp og kjønnskamp til studentopprør og forbrukskultur.</p><p>Fotografier og minner danner utgangspunkt for teksten, der forfatterens egen stemme nærmest slynger seg inn og ut av leserens bevissthet. Men teksten fortelles fra et kollektivt ståsted, fra et «vi» som inkluderer leseren. Slik blir selve tiden en fortellerstemme i boka. Med <i>Årene</i> skaper Ernaux en helt ny form for selvbiografisk tekst, en «kollektiv selvbiografi», som er både subjektiv og upersonlig, privat og felles.</p><p><i>Årene</i> fra 2008 ble Annie Ernaux' internasjonale gjennombrudd, og boken ble kortlistet til den internasjonale Man Booker-prisen i 2019. Den regnes allerede som en moderne klassiker.</p><p>Etterord av Sandra Lillebø.</p> <div class=""><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast6_logo10/19182359-1-nor-NO/Terningkast6_logo_medium.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="Terningkast6_logo" title="Terningkast6_logo"> </div> </div> </div> </div><p>«Jeg rives med av Ernaux’s minner og nyter velformulerte tankesprang om vår tid … Bokstavelig talt forbilledlig. Selvbiografisk uten å være selvsentrert. Personlig og distansert på samme tid. <i>Årene</i> er en eneste lang velformulert assosiasjonsrekke på 250 sider ... En bladvender.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen</p><p> «Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme. … Hun spinner en imponerende vev av personlig erfaring kombinert med fransk og europeisk samfunnsutvikling i hennes levetid. … Ernaux er en sitatmaskin uten like. Stadig dukker det opp slående formuleringer, alltid stødig og ledig oversatt av Henninge Margrethe Solberg. … Hun skriver med en tilbaketrukket ettertenksomhet som er intelligent og tiltrekkende … <i>Årene</i> fremstår som en moderne klassiker.» Erlend Loe, Aftenposten</p><p>«Briljant erindringskunst … Med sitt grasiøse minneverk <i>Årene </i>viser Annie Ernaux at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et klartenkt, nydelig minneverk.» Astrid Fosvold, Vårt Land</p><p>«Ernaux skriver frem noe som er større enn seg og sitt … en glitrende analyse av etterkrigstidens Europa … en utpreget tenkende forfatter … Teksten er lettlest, stram, visuell, den er sår og skarp. Ernaux bruker akkurat så mange ord som trengs … ypperlig oversatt av Henninge Margrethe Solberg.» Anne Cathrine Straume, NRK</p><p>«Vekslingen mellom pronomener, og dermed mellom ulike perspektiver, er mesterlig utført. Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen</p><p>«Annie Ernaux graver skeptisk og følsomt i sin egen skjøre hukommelse.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet</p><p>«Et av de viktigste verkene i fransk litteratur.» <i>Édouard Louis</i></p><p>«… en selvbiografi som ikke ligner noe annet du har lest. <i>Årene</i> er en alvorstung, fryktløs bok, en <i>På sporet av den tapte tid</i> for vår mediestyrte og forbruksorienterte tidsalder …» <i>New York Times Book Review</i></p><p>«Elegant, presist ... virkelig et mesterverk.» Expressen</p>
<p><i>Hvis jeg skulle fremstille denne hendelsen i livet mitt ved hjelp av ett maleri, ville jeg ha malt et lite respatexbord inntil en vegg, og på det ville jeg ha plassert et emaljert vaskefat med et rødt kateter. En hårbørste litt til høyre. Jeg tror ikke det finnes noe maleri med tittelen «Den kloke konens arbeidsrom» på noen av verdens museer.</i></p><p>Som 23-åring ble Annie Ernaux gravid. Året var 1963, og abort var forbudt. Å fortelle om graviditeten eller bære fram barnet ville påføre henne og familien hennes en uoverstigelig skam. Hun hadde heller ikke noe ønske om å få barn på dette tidspunktet - hun var student og hadde livet foran seg.</p><p>Hun forsøkte å ta abort selv, med strikkepinner. Da det ikke gikk, begynte jakten på en hjelpsom lege og ikke minst penger til å betale for inngrepet. Redd og fortvilet havnet hun til slutt hos en klok kone i en by langt hjemmefra. Det holdt på å gå virkelig galt. Hun endte på sykehus med livstruende blødninger.</p><p>Førti år senere dykker Annie Ernaux ned i minner og dagbøker fra tiden rundt aborten. Hun skriver åpent om kvinners seksuelle frigjøring, om lidenskapens kraft, og om hvordan den ufrivillige graviditeten sementerer hennes plass nederst på samfunnets rangstige: som kvinne fra arbeiderklassen. Samtidig reflekterer den 60 år gamle Ernaux rundt forholdet mellom kropp og skrift, om hva minner betyr, og viser hvordan én enkelt hendelse kan prege et helt liv. </p> <div class=""><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast6_logo10/19182359-1-nor-NO/Terningkast6_logo_medium.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="Terningkast6_logo" title="Terningkast6_logo" /> </div> </div> </div> </div><p>«… en åpenhjertig fortelling om egen illegal abort … Jeg rives med av Ernaux’s minner.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen</p><p>«Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme … en korthugd og utleverende beretning … Ernaux skriver usentimentalt, direkte og med godt blikk og språk … den litterære stemmen hennes [er] tenkende og skarp.» Erlend Loe, Aftenposten</p><p>«Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen</p><p>«Briljant … den harme og intense romanen <i>Hendelsen </i>illustrerer det genuine i hennes erindringskunst … om en klasseforakt som er til å ta og føle på … Annie Ernaux er ikke bare suveren til å utforske erindringens vesen, hun viser oss at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et solidarisk verk.» Astrid Fosvold, Vårt Land</p><p> «Suverent får Annie Ernaux sagt atskillig om samfunnsstrukturene gjennom å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Hun reflekterer, analyserer, stiller spørsmål … Annie Ernaux' tekst oppleves som en fysisk erkjennelse … Bøkene hennes vil finnes og fortelle oss noe allment om det å være menneske i mange generasjoner fremover.» Anne Cathrine Straume, NRK</p><p>«… en liten, men oppsiktsvekkende bok.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet</p><p>«Annie Ernaux er en fremragende forfatter. Hun besitter alle de store kvalitetene: sansen for sannhet, enkelhet, voldsomhet.» <i>Le Figaro Magazine</i></p><p>«Aldri har hennes prosjekt som kvinne og forfatter –<i> 'at kroppen min, følelsene mine og tankene mine blir til skrift'</i> – vært tydeligere og bedre gjennomført enn i denne teksten.» <i>Le Nouvel Observateur</i></p><p> «Hun avholder seg fra patos, moralisering, medfølelse. Livet hennes, plukket fra hverandre og satt sammen igjen gjennom skriften, er et sted for erfaring, et objekt for analyse og kunnskap … Ordene hennes går rett i redselens, forvirringens, smertens kjerne. Historien hun forteller, mister sin private karakter. Den blir et ekko fra en hel epoke.» <i>Télérama</i></p><p>«Et voldsomt forstyrrende, dypt relevant verk – så vel kunstnerisk som menneskelig. Burde være obligatorisk lesning.» <i>Financial Times</i></p>
<p>August 1992, en industriby øst i Frankrike der fabrikken for lengst er nedlagt og folk er rastløse. Hetebølgen ligger kvelende over de stille dagene, og fjorten år gamle Anthony kunne ikke kjedet seg mer. Sammen med fetteren stjeler han en kano og drar for å spionere på folkene på nudiststranda ved innsjøen. Lite vet han at det er der han skal bli forelsket for første gang. At innen sommeren er over, skal alvoret nådeløst ha tatt plass i livet hans.</p><p>Stéphanie tilhører et annet sjikt enn Anthony, hun er populær, pen og vanker med pappaguttene. Likevel føler hun seg utilpass; hun lengter til hovedstaden og voksenlivets frihet. Og Hacine, innvandrergutten fra Marokko som er på full fart ut i en karriere som småkriminell, hva lengter han etter?</p><p><i>Og slik er det også med deres barn</i> handler om de første forelskelsene, den famlende seksualiteten og den strevsomme ferden mot å finne ut av hvem man er. Samtidig er den en sterk skildring av en europeisk epoke der distriktene som før var bygd på solid industri, ikke lenger har noe å tilby de unge. Der klassetilhørighet fremdeles er det sosiale kompasset både voksne og ungdom styrer etter, og der skremmende mange faller utenfor.</p><p>«Det er eit glidande perspektiv i romanen … Det gir ein fantastisk, nesten filmatisk flyt i forteljinga … Språket til Mathieu, slik det lyder i Henninge M. Solbergs livfulle og gode omsetjing, er både hardt og mjukt. Mathieu har vedkjent inspirasjon frå Louis-Ferdinand Céline og Annie Ernaux, og ein kan merke ein bit av begge, som ytterpunkt i det språklege registeret hans: Dialogdrive og direkte på den eine sida, innlevande og ettertenksamt på den andre.» Eivind Myklebust, Klassekampen</p><p>«Mathieus roman kan lesast som eit portrett over eit ruralt Frankrike som snart ikkje finst på kartet lenger … den dialogdrivne historia om ungdommars heftige begjær og draumar [står] fram som ein herleg dunkande puls i ein elles nokså cerebral fransk litteratur - noko som òg stadfestar den høge kvaliteten på arbeidet til omsetjaren. Lese parallelt med Nathalie Quintanes skildringar av middelklassen, gir Nicolas Mathieus <i>Og slik er det også med deres barn</i> eit råkande sosialt og politisk kart over det franske samfunnet nett no.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet</p><p><i>«</i>Mathieu revitaliserer sosialrealismen med <i>Og slik er det også med deres barn</i>. For på svært underholdene vis levendegjøres innsiktene som Didier Eribon gjør i essayet <i>Hjem til Reims</i>. Hans gode samfunnsanalyse får skikkelig saft og kraft gjennom denne vitale oppvekstfortellingen.» Astrid Fosvold, Vårt Land</p><p><i>«</i>Nicolas Mathieu teiknar eit godt portrett av ein fransk småby der fint lite skjer etter at fabrikken er nedlagd ... På mange vis kan ein kalle oppvekstromanen ein <i>Beatles</i> på fransk, men med djupare politisk alvor og betydeleg større innslag av vald.» Invild Bræin, Dag og Tid</p><p>«… en storslått ode til den forgjengelige ungdomstidas mange tilsprang og illusjoner.» <i>Les Inrockuptibles</i></p><p>«Dette er en viktig bok, og karakterene er med leseren lenge etter at de siste sidene er snudd. Den åpner for en bredere forståelse av hvorfor fordømmelsen av den politiske og økonomiske eliten er så utbredt i dag.» <i>Libération</i></p><p>”... et sjeldent eksempel på et vellykket møte mellom populærkultur og kunst av høy kvalitet” Le Figaro</p><p>«… umulig å legge fra seg.» <i>L’Humanité</i></p><p>«Hos Nicolas Mathieu møtes det tragiske av en hemningsløs ømhet og en bemerkelsesverdig litterær kraft.» <i>Grazia</i></p><p>«Mathieus rikholdige sosiale roman forteller historien om en kollektiv feber.» <i>Elle</i></p><p>«En gripende og treffsikker roman om ungdomstida ... et gullkorn av en tekst.» <i>Le Parisien</i></p><p>«Med bemerkelsesverdig sanselig presisjon skildrer Mathieu bevisstgjøringen og den bunnløse rådvillheten som følger med ungdomsårene, og viser hvordan undertrykt raseri og motløshet kan opptre som tause mordere.» <i>Les Inrockuptibles</i></p><p>«… en bemerkelsesverdig, bredt anlagt samfunnsskildring.» <i>Le Figaro Littéraire</i></p><p>«Alt stemmer i dette personlige og bitende portrettet av 90-tallets glemte Frankrike.» <i>Paris Match</i></p><p>«En fabelaktig flerstemt roman … Nicolas Mathieu er en stilist som gir fortellingen en uforlignelig kraft.» <i>L</i><i>’Express</i></p><p>«En sylskarp og uendelig følsom tekst som dirrer og pulserer, er fortettet og energisk, og river leseren med seg. Blikkets og dialogenes bemerkelsesverdige presisjon og hele tekstens rystende skjønnhet er til å bli målløs av. Et usedvanlig talent.»<i> Télérama</i></p>
<p>Det er lenge siden Hélène la bak seg den lille bygda i Øst-Frankrike hvor hun vokste opp. Hun har jobbet hardt for å komme seg opp og fram. Men i en alder av førti år, med karriere, villa, ektemann og to døtre, kjenner hun likevel på en tomhet, som om livet bare suser forbi.</p> <p>Christophe har blitt værende i bygda. Han bor sammen med faren sin og har sønnen hos seg annenhver uke. Etter at industrien i bygda ble lagt ned, er det dårlig med jobbmuligheter. Han lengter tilbake til ungdommen da han var stjerne på hockeylaget og omsvermet av jentene.</p> <p><em>Sangen vi alle sang</em> er historien om da de to møtes igjen. En varm og melankolsk roman om å finne tilbake til røttene sine, om klassereiser, drømmer som ikke har gått i oppfyllelse, og om lengselen etter å gjenoppleve den sitrende, altoppslukende kjærligheten.</p>
<p>En sommerettermiddag da hun er ti år, overhører Annie moren snakke om en annen datter. Slik får tiåringen vite at hun har en søster – en jente som døde av difteri før Annie ble født.</p><p>Annie har fram til nå ikke visst at foreldrene er i sorg, at de elsket et annet barn før henne, og at denne jenta var «snillere» enn henne. </p><p>Annie kommer aldri til å snakke med foreldrene om det hun har fått vite, men det skal prege livet hennes for alltid – og bli en av grunnene til at hun begynner å skrive.</p><p><em>Den andre datteren</em> er skrevet som et brev til søsteren hun aldri møtte. Det er en rå, naken og følsom tekst om savn, tilhørighet og alt det som er uutsigelig i et liv.</p>
<p>Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942.</p><p>Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse.</p><p>Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?</p>