<p>Mens verden prøver å komme seg på fote etter annen verdenskrig, blir livet til elleve år gamle Roland Baines snudd på hodet. Han sendes på kostskole, og befinner seg milevis fra morens beskyttende kjærlighet. Ensom og sårbar tiltrekker han seg oppmerksomhet fra pianolærerinnen sin, Miriam Cornell. Under påskudd av ekstra spilletimer har de hemmelige stevnemøter hjemme hos henne. Det intense forholdet etterlater dype sår i Roland, men også sterke minner om kjærlighet.</p> <p>Flere år senere, da kona forlater Roland og den lille sønnen deres, tvinges han til å ta et oppgjør med seg selv og fortiden. Hjemsøkt av tapte muligheter søker han trøst der det er mulig – i musikk, litteratur, venner, sex, politikk og kjærlighet. Rolands livsreise stiller spørsmål som gjelder for oss alle. Er det mulig å styre vendingene livet tar, uten å skade andre? Hvordan former historiske hendelser livene og minnene våre? Og hva kan vi lære av fortidens traumer?</p> <p><em>Leksjoner</em> er en stor, fengslende og dypt menneskelig roman om hvordan vi er uløselig knyttet til tiden vi lever i, fortalt gjennom ett enkelt menneskes skjebne.</p>
<p>Ian McEwan debuterte i 1975 med novellesamlingen <i>Første kjærlighet, siste olje</i> (<i>First Love, Last Rites</i>), og regnes som en av Vestens aller største nålevende forfattere. Romanene hans ter seg ofte som kammerspill, og forfatteren leker ofte med etiske dilemmaer og eksistensielle spørsmål, gjerne ikledd det burleske og groteske. Som forfatter er han en kameleon som evner å tre inn i stadig nye omgivelser, og med titler som <i>Ved Chesil Beach</i>, <i>Om Forlatelse</i> og sist <i>Nøtteskall</i>, en kreativ og moderne omskriving av Shakespeares <i>Hamlet</i>, sett fra et fosters synsvinkel, viser han en forkjærlighet for nye miljøer, og ikke minst en stor evne til lek. Å tre inn i en bok av Ian McEwan er å aldri vite hva som venter bak neste dør. De åtte novellene i <i>Første kjærlighet, siste olje</i>, skrevet av den da 27 år gamle McEwan, kaster et ekko inn i det videre forfatterskapet hans. Romanene er spisset, kanskje mer modne nå, men <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er, slik anmelderne i 1975 gjenkjente den som, en brilliant debut av en svært lovende forfatter.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5/629590-1-nor-NO/terningkast5_articlethumbnail.jpg" width="80" height="78" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5" title="terningkast5"> </div> </div> </div> </div><p>«<b>McEwan er en briljant stilist; selvsikker inntil det arrogante, insisterende elegant, leken og humoristisk.» </b>Cathrine Krøger, <i>Dagbladet</i></p><p class=" text-LEFT"><b>«Allerede i sin første bok viser forfatteren seg som en eksepsjonell forteller. Fortellemåter og tematikk er gjenkjennbare for den som har lest senere bøker. Her er eksistensielle dilemmaer, mennesker i ytterkanten av samfunnet, handlinger med dramatiske konsekvenser og en vilje til å bore dypt i det sant menneskelige.» </b>Turid Barth Pettersen, <i>Vårt Land</i></p><p class=" text-left"><b>Kritikernes bemerkninger i 1975:</b></p><p><b>«Dette markerer startskuddet for en talentfull og genuint kreativ forfatter.»</b> Julian Barnes<i>, New Statesman</i> 2. mai 1975</p><p><b>«En av de mest lovende novelledebutene jeg har lest noensinne.»</b> <i>Vogue</i>, april 1975</p><p><b>«Ian McEwan skriver for å sjokkere, og gjør det med bravur. Dette er en tour de force i knapphet, krydret med tørrvittig humor.»</b> <i>Times Literary Supplement</i>, 19. mai 1975</p><p><b>«Denne samlingen er brilliant utført, og den viser en originalitet som er forbløffende for en skribent som fortsatt er midt i tjueårene.»</b> <i>Observer</i>, 4. mai 1975</p><p><b>«Med denne novelledebuten viser han seg som en fascinerende, om enn skremmende, forfatter, og bildene han skaper, blir værende i minnet.»</b> <i>The Times</i>, 7. august 1975</p><p><b>«De åtte fortellingene i Ian McEwans <i>Første kjærlighet, siste olje</i> avslører en forfatter som viser et tydelig talent allerede i en alder av tjuesju … Disse nydelig utførte novellene utgjør en enestående litterær debut.»</b> <i>Scotsman</i>, 1975</p><p><b>«En sjelden gang får vi kjennskap til en skribent hvis stil er så til stede og ny, så langt fra normen vi kjenner fra engelsk litteratur, at det virker usannsynlig at de er i stand til å skrive slik og samtidig være britiske. <i>Første kjærlighet, siste olje</i> tilhører en av disse sjeldenhetene som sprenger seg en ny vei inn i engelsk samtidslitteratur. Det mest betimelige spørsmålet er: Hva er det McEwan vil komme med neste gang?»</b> <i>Encounter</i>, Juni 1975</p><p><b>«Det sies ofte om unge forfattere at de lover mye godt for framtiden. Om Ian McEwan burde man heller si: ‘Les <i>Første kjærlighet, siste olje</i> nå’.»</b> <i>New York Times</i> 28. september 1975</p><p><b>«På tross av at karakterene vi møter i <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er utilstrekkelige inn til det groteske, trer McEwan inn i den krampaktige, umodne bevisstheten deres med en slik smittende energi og ømhet, at grusomheten ved handlingene deres og en sterk fascinasjon for den svært originale, kvikke og nedtonede stilen til forfatteren, blander seg inn i hverandre.»</b> <i>Glasgow Herald</i> 10. mai 1975</p><p><b>«Og nå over til en helt ny og særdeles talentfull forfatter, nemlig den 27 år gamle Ian McEwan. <i>Første kjærlighet, siste olje</i> er en av de mest destruktive debutene jeg har lest på lenge.»</b> <i>Daily Mail</i> 27. november 1975</p>
<p><i>Jim Sams, en flink, men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning.</i></p><p> I sitt tidligere liv ble Jim Sams enten fryktet eller ignorert, men etter å ha gjennomgått en metamorfose er han gjenoppstått som den mektigste mannen i Storbritannia. Som statsminister har han ett oppdrag, og det er å lytte til folkets røst og lede politikken i en ny og dramatisk retning. Ingenting skal stå i veien: ikke opposisjonen, ikke motstanderne i hans eget parti. Ikke engang reglene i det parlamentariske demokratiet.</p><p>Britiske Ian McEwan er en av Vestens mest anerkjente nålevende forfattere. Om romanene hans er ikledd komediens sylskarpe vidd med groteske karakterstudier, eller dramaets emosjonelle og undersøkende drakt, stiller de ofte dypt eksistensielle, etiske og politiske spørsmål. I <i>Kakerlakken </i>inverterer han Kafkas "Forvandlingen" i en bitende politisk satire om Brexit.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terning5/8916872-1-nor-NO/terning5_logo.jpg" width="42" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terning5" title="terning5"> </div> </div> </div> </div><p>«Snarere enn å trekke inn følehornene og erklære seg som hevet over det politiske narrespillet, kaster McEwan seg ut i det dagsaktuelle og spidder aktørene med sin skarpe penn. Det fortjener applaus.» Inger Bentzrud, <i>Dagbladet</i></p><p>«En komisk triumf. Hvordan gjør du narr av noen som gjør en fantastisk jobb med å gjøre narr av seg selv? McEwan leverer med stil og bravur.» <i>Observer</i>, Book of the Day</p><p>«McEwan beskriver Jim Sams komplott med en prosa så presis at planen framstår med en viss tyngde. Og det er dette som gjør det så morsomt. Det er kanskje for mye å be om at latter kan få Brexit til å forsvinne, men den komiske allegorien skaper i det minste et pusterom i en politisk farse som for lengst har sluttet å være morsom.» <i>The Guardian</i></p><p> «<i>Kakerlakken </i>er en satirisk kortroman for vår tid, skarpt observert og ofte svært morsom … en underholdende lesning som utfordrer dagens situasjon i Storbritannia.» <i>Eastern Daily Press</i></p>
<p>Berlin er preget av etterkrigsnevroser, spionasje og mistillit. Den unge, uerfarne engelske teknikeren Leonard Marnham er i byen for å delta i et engelsk-amerikansk prosjekt om avlytting av russerne. Han møter den vakre, litt eldre Maria, som innfører ham i kjærlighetens gleder og får ham til å brenne alle broer. Men det skal han komme til å angre på.</p><p><i>Den uskyldige</i> (1990) ble filmatisert i 1993. Isabella Rossellini og Anthony Hopkins spilte hovedrollene, mens John Schlesinger hadde regi. I boken <i>1001 Books You Must Read Before You Die</i>, hvor et engelsk panel har kåret de 1001 viktigste bøkene i litteraturhistorien, står Ian McEwan oppført med intet mindre enn ti –10– titler. Det sier alt om hvilken status forfatterskapet hans har.</p>
<p>Michael Beard er fysiker, og en gang vant han en nobelpris. Nå lever han av å snu foredragsbunker, snakke mot svært høye honorarer og låne bort navnet sitt til vitenskapelige institusjoners brevpapir. Litt halvhjertet støtter han et britisk regjeringsinitiativ for å motarbeide global oppvarming. Michael Beard er også en uforbederlig skjørtejeger, men da hans femte kone truer med å gå fra ham, opplever han at det til en forandring er han som blir sviktet. Både karrieren og privatlivet krasjer frontalt da han lett uforskyldt blandes inn i en kriminalsak. Men dette åpner for en ny, fantastisk mulighet: Han kan komme seg ut av ekteskapet, fornye karrieren og samtidig redde verden fra miljøkatastrofen. Den muligheten griper han med begge hender. Ian McEwans nye bok er en sammensatt, aktuell og meget underfundig roman som følger en manns ambisjoner og hans enorme selvbedrag. Kan en mann som har rotet til livet sitt så til de grader, være med og rydde opp i globale problemer?«Denne uken har jeg ledd så jeg måtte tørke tårene. Og det av en roman om klimakrisen! Den er skrevet av en mann som jeg mener nå snart må få nobelprisen i litteratur, nemlig britiske Ian McEwan.» Anne Cathrine Straume, NRK«Farseaktig satire om jakten på evig bærekraftig energi ... Ian McEwan er en strålende skaper av kostelige scener, pinlige, dramatiske ? og alltid effektive som del av det episke driv som gjør at vi så gjerne følger med til den dramatiske slutt på historien om Michael Beards forsøk på å redde verden på vegne av oss alle. » Svein Johs Ottesen, Aftenposten"På intelligent og treffende vis skildrer «Solar» de karrige kårene vitenskapen lever under i dag, hvor kortsiktighet og motepregete og strategiske innfall råder. Slike bøker skulle man gjerne ha funnet mer av i den norske romanfloraen." Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende</p>
<p> En varm sommerdag i 1935 ser 13-årige Briony Tallis at søsteren Cecilia drar av seg klærne og jumper uti fontenen utenfor landstedet deres. Ved siden av henne står Robbie Turner, som hun har vært venner med siden hun var liten. De er begge hjemme på sommerferie fra Cambridge. Mot slutten av den samme dagen er livene til alle tre forandret. Cecilia og Robbie har flyttet noen grenser de aldri hadde tenkt de skulle flytte, og begge er blitt ofre for Brionys ustyrlige fantasier. Briony selv har vært vitne til merkelige hendelser, og hun har begått en forbrytelse som hun resten av livet kommer til å forsøke å bøte på. Denne sommerdagen i 1935 legger grunnlaget for resten av romanen, som dessuten rommer dramatiske skildringer av kampene i Europa under siste verdenskrig og mot slutten ender opp i våre dager. McEwan skildrer med letthet både det nære og familiære og det brutalt storpolitiske. Under handlingen ligger hele tiden ett spørsmål og gnager: Fins det tilgivelse for det utilgivelige? <br /> <i>Om forlatelse</i> ble tildelt Los Angeles Times Book Prize 2003 med følgende begrunnelse:<br />«Tidvis er den skummelt morsom, andre ganger melankolsk; McEwans tour de force beviser at romanen fremdeles er et levende, nåtidig medium som makter å romme en tilslørt og sammensatt historie.»</p><p> <a href="http://www.nrk.no/litteratur/bokanmeldelser/2086793.html" target="_self">«Om forlatelse må være en av Ian McEwans aller beste bøker» (NRK Kulturnytt)</a><br /><a href="http://www.dagsavisen.no/kultur/bokanm/2002/09/679772.shtml" target="_self">«Lysende og skarpt» (Dagsavisen)</a></p>
<p>Året er 1962. Florence er datter av en forretningsmann og en Oxford-akademiker og er en meget talentfull fiolinist. Hun er full av drømmer: om den karrieren hun skal gjøre som konsertpianist, og om det perfekte livet hun og Edward skal skape. Edward er en ung og flink historiestudent. De møtte hverandre tilfeldig, og han overrasket henne da han faktisk fridde. Edward er vokst opp på landet utenfor Oxford. Moren hans har fått en hjerneskade etter en ulykke, og faren har strevd med å holde hverdagen sammen. Edward har lengtet etter å komme vekk og inn i større sammenhenger. I London har han funnet det spennende livet, og der har han truffet og forelsket seg i den følsomme og sjenerte Florence. Som elsker ham tilbake. Livet hans er helt forandret. Ekteskapet deres skal bli lykkelig, det er de enige om. Men først er det bryllup, og så kommer bryllupsnatten. En roman om møtet mellom to unge mennesker og om hvordan uuttalte ord og ikke-realiserte handlinger kan forandre to liv i løpet av uendelig kort tid.'There is a fairy-tale quality to the book, in that everything that follows seems inevitable. The minute currents of tension that change a conversation and a life are so crucial to McEwan's method that it would be unfair to give away every last turn in his narrative.' Tim Adams, The Observer, April 2007</p>
<p>2014: Den anerkjente poeten Francis Blundy leser et nytt dikt, «En krans for Vivien», dedikert til sin kone under en middag med venner. Diktet forsvinner sporløst, og innholdet i det blir gjenstand for spekulasjon i generasjoner.</p><p>2119: I et fremtidig Storbritannia, delvis oversvømt etter klimaendringer og en kjernefysisk katastrofe, forsøker professor Thomas Metcalfe å rekonstruere diktets opprinnelse. Han er besatt av Blundy og hans kone, og forskningen hans avdekker en historie om kjærlighet, svik og et brutalt drap som snur alt han trodde han visste, på hodet.</p><p>Ian McEwans nyeste roman er en litterær detektivhistorie, en kjærlighetshistorie og en refleksjon over hva vi egentlig kan vite – om fortiden, hverandre og oss selv. Romanen lar fortid, nåtid og fremtid samtale med hverandre, og stiller spørsmål ved hvordan vi husker og blir husket.</p>