Wittgensteins nevø, Trær som faller, Gamle mestere, Havaristen

Sist gjalt det den posthume samlingen fortellinger, Goethe dauer (2012). Nå foreligger en stor og solid "Bernhard-Reader", en bok med fire av hans beste romaner, som alle har vært utsolgt en stund. Boka har et nytt etterord ved oversetteren og Bernhard-kjenneren, Sverre Dahl.

Titlene i boka er: Wittgensteins nevø, Trær som faller, Gamle mestere, Havaristen, alle sentrale i forfatterskapet, utkommet på norsk mellom 1989 og 1994.

Dette er romaner som hver på sin måte er uttrykk for Bernhards oppgjør, ikke minst med den østerrikske åndseliten, med snobberi, med fortid og fremtid, med moderne kunstnere og kunst, skrevet i hans uforlignelige stil, der det ekstremt kritiske når som helst kan vippe over til det grotesk humoristiske.

«Når fire av romanene hans nå er ute i vakker utgave i Gyldendals-klassikerserie, er det grunn til å spørre: Er han en klassiker? Svar: Han er klassiker, og i flere land var han det allerede lenge før han døde for 24 år siden. Det er – for noen – naturligvis tid for å få «bevist» at han ikke er det, at han bare er en nevrotisk buldrebasse som bruker språket som knyttneve. Ikke hør på dem. Les heller Wittgensteins nevø, og kjenn om det ikke minner om noe stort. Hvis ikke, legg ham til side og la oss andre få være i fred. På norsk er vi godt vant til denne språklig og innholdsmessig kulingen av en forfatter gjennom Sverre Dahls suverene temperamentsoversettelser av rundt 20 av Bernhards bøker» Olav Egil Aune, Vårt Land.

Sagt om Gamle mestere (1992):

«Kompositorisk er boka et mesterverk med forbilde av (nesten) fullkomne musikkstykker. Men først og fremst er det en av de morsomste bøkene jeg noensinne har lest. Morsomt fordi latteren forsterkes og forstummes av at Thomas Bernhard egentlig også treffer et sårbart punkt i oss alle.» Hans Rossiné, Dagbladet

Sagt om Trær som faller (1990):

«Romanens form er mesterlig, med et klaustrofobisk, vanvittig driv som få tekster oppdriver.» Tom Egil Hverven, Vårt Land

«Når fire av romanene hans nå er ute i vakker utgave i Gyldendals-klassikerserie, er det grunn til å spørre: Er han en klassiker? Svar: Han er klassiker, og i flere land var han det allerede lenge før han døde for 24 år siden. Det er – for noen – naturligvis tid for å få «bevist» at han ikke er det, at han bare er en nevrotisk buldrebasse som bruker språket som knyttneve. Ikke hør på dem. Les heller Wittgensteins nevø, og kjenn om det ikke minner om noe stort. Hvis ikke, legg ham til side og la oss andre få være i fred. På norsk er vi godt vant til denne språklig og innholdsmessig kulingen av en forfatter gjennom Sverre Dahls suverene temperamentsoversettelser av rundt 20 av Bernhards bøker»

Olav Egil Aune, Vårt Land.