Beskrivelse
<p>
For noen år siden, da Irene Levin ryddet i sakene etter sin avdøde mor, fant hun noen skrevne ark. De dukket opp litt her og der, noen i en bokhylle, andre i en bunke med gamle kvitteringer. Først virket det som usystematiske skriblerier, alt fra lange fortellinger med en begynnelse og en slutt, til korte brokker, nærmest som huskelapper.<br>
<br>
Etter hvert begynte Irene Levin å gå grundigere gjennom notatene. Et nytt bilde av Fanny Raskows historie avtegnet seg, preget av selvbebreidelser fra krigen. Under datterens oppvekst i etterkrigstiden var de traumatiske hendelsene hele tiden til stede i hverdagen. De ble bare ikke snakket om. Hvorfor ble det slik?<br>
<br>Irene Levin er akademiker og har også tidligere jobbet med taushet som fenomen. I <i>Vi snakket ikke om Holocaust</i> bringer hun temaet inn både i sin personlige og profesjonelle historie: Hvordan var det å være jøde i Norge etter krigen? Var det slik at jødenes grusomme skjebne ikke passet med det norske krigsnarrativet?</p>
<div class="object-left"><div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
<div class="attribute-image">
<img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5_logo_logo19/20306709-1-nor-NO/terningkast5_logo_logo_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5_logo_logo" title="terningkast5_logo_logo">
</div>
</div>
</div>
</div><p>
«Perspektivrik fortelling som gjør inntrykk.»<br>Sindre Hovdenakk, <i>VG</i></p><p>
«Imponerende»<br>
Tore Linné Eriksen, <i>Klassekampen</i><br>
<i> </i><br>
«Dypt bevegende.»<br>Nikolai Melamed Kleivan, <i>Morgenbladet</i></p>
