Beskrivelse
<p>Legerapport, 2006: <i>«Hun møter i dag til en avtalt poliklinisk samtale sammen med sin datter. Hun bor altså hjemme i egen leilighet, daglig tilsyn av hjemmesykepleier, når ikke noen i familien er der. Hun har mistet litt matlyst sier hun, nesten daglig kvalm, og kan kjenne litt press under høyre costalbue av og til. Har ikke noe behov for å snakke med prest, men ønsker å se havet fra Jærstrendene en gang til før hun dør.»</i></p><p><i>Jeg skulle ha løftet deg varsomt over</i> er Wencke Mühleisens historie om sin egen mors død. Mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser. Dette er en bok om å forsøke å forstå, om utilstrekkelighet, avstand og nærhet. Om å ønske at moren skal få beholde en siste rest av verdighet, men ikke klare å oppfylle det. </p><p><u><b>Anmelderne mener:</b></u></p><p>
"Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner av moren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annet kommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som en omsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: "... da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over."<br><b>Kari Løvaas, <i>Morgenbladet</i></b></p><p>
"Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det samme gjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok som berører."<br><b>Siri M. Kvamme, <i>Bergens Tidende</i></b></p><p>
"Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer"<br><b>Susanne Christensen, <i>Klassekampen</i></b></p><p>
"... et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter."<br><b>Mariam Lund Knapstad, <i>Aftenposten</i></b></p><p>
"Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner avmoren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annetkommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som enomsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: "... da tar jeg degbare i favn og løfter deg varsomt over."<br><b>Kari Løvaas, <i>Morgenbladet</i></b></p><p>
"Foren nydelig tittel. Allerede her er vi i kjernen ved det å væremenneske. Alt vi skulle og burde gjort eller vært for hverandre. Istedet er vi bare mennesker som gjør så godt vi kan, men ikke heltstrekker til likevel [...] Jeg tror mange vil kjenne seg igjen og haglede av å lese denne boken dersom man selv er i samme situasjon ellerhar vært det. Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det sammegjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok somberører."<br><b>Siri M. Kvamme, <i>Bergens Tidende</i></b></p><p>
"Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer"<br>
<b>Susanne Christensen, <i>Klassekampen</i></b><br>
"... et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter."<br><b>Mariam Lund Knapstad, <i>Aftenposten</i></b></p>
