Produktinformasjon
Innbinding
Utgave
Målform
Utgivelsesår
Antall sider
ISBN
Hvordan formet 1950-tallets kultur norsk identitet? Inspirert av Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860 begir litteraturviteren Toril Moi seg ut på en reise gjennom norsk kultur fra tiåret hun selv ble født inn i.
På jakt etter Norge: Reiseskildringer fra 1950-tallet er nyskapende forskning skrevet for et bredt publikum. Prosjektet er både historisk og personlig, for i sin utforskning av kultur og liv i Norge bruker Toril Moi seg selv som eksempel. Resultatet er ikke en memoar eller en selvbiografi, men en reiseskildring fra tiårets kulturliv. I sin reise gjennom arkivene fant Moi fram til filmregissøren Edith Carlmar og forfatterne Aimée Sommerfelt, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Ebba Haslund, Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. Hun skriver om kjærlighet, sex, abort, husarbeid, kvinnesyn, kristendom og eksistensialisme, om målsak og riksmålskamp, om kultursnobberi og vanlige folk. Ikke minst skriver hun om norskhet, norske væremåter og norsk identitet.
<p>Får ein halvgløymt epoke til å bli både eksotisk og nærverande … "På jakt etter Norge. Reiseskildringer fra 1950-tallet" byr på fleire overraskingar. Under lesinga slo det meg at boka er ein sfinx. Ikkje fordi ho er gåtefull, men fordi ho er samansett av mange ulike ting. … Det krev stor litterær sjølvtillit å presentere eit slikt program, og det krev lang tids røynsle med liv og litteratur å få denne boksfinxen til å henge nokolunde saman. Toril Moi har det som skal til. … Kva skjer når professor Moi plukkar eit lite knippe forfattarar, vrir på linsa og køyrer fullt breiddefokus på tiåret ho vart fødd i, og landet ho vaks opp i? Forbløffande mykje. Den raude tråden spinn ho sjølv, gjennom å vere til stades heile vegen. … Dette er Mois metode på sitt beste. Romanar, eigne erfaringar og femtitaliana dannar til saman eit nytt bilde av kjente saker. … Den subjektive forfattarstemma, dei slåande forskjellane, dei merkelege parallellane, dei blinde flekkane som avstanden i tid gjer synlege, alt inviterer til vidare refleksjon. Tilbodet om å skrive om kva som helst, er truleg både ei gåve og eit mareritt. Ein slepp å tenkje på målgruppe og akademisk meritering, men må slite med tema og avgrensing. I beste fall får ein ei bok som denne, som ingen har tenkt dei mangla, men som skaper sin eigen plass. Fleire sfinxar i norsk sakprosa!</p>
Marta Norheim, Morgenbladet<p>Skarpt og feministisk om 1950-tallet.</p>
Turid Larsen, Dagsavisen