Diktene i Ingrid Nielsens tredje diktsamling trekkes mot de små flammene som slår opp litt til siden. Flammene blusser opp som minner, de kan skimtes på en bar gren i november, de viser seg i en gammel veggmosaikk eller i blomster som plutselig kommer til syne, i en stavkirke og i en getto, nå. Dette er dikt der gresset er nytt, selv i september, der en sommerfugl minner om en solbrun mor og der spurvene kommer med en vintergud. Diktene spenner seg ut mellom det som kan ses og det som brått kommer til syne, idet man våkner i snøen eller idet en sandal løsnes fra foten. Og som det heter i samlingens siste dikt, «gledesordene er det du som kan».
<p>Når jeg leser Nielsens dikt, blusser forbindelsene opp …: Stadig belyser diktene hverandre på kryss og tvers av samlinga. Stadig gjør også Nielsen koblinger over et lite utvalg grunnmotiver: Ekfrasen (beskrivelsen av et kunstverk), håndverket, særlig broderi, naturen vi lever i – og tapet av en mor. Og slik Sebalds bok er en refleksjon over tap og forgjengelighet, er Nielsens dikt både et konkret sorgarbeid og en bredere refleksjon over tap, tid og minne. Den første seksjonen inneholder flere svært sterke tekster, som ‘Røykkvarts’, hvor en arvet ring framkaller glimtet av en mor «som forsvinner / lett, så lett, rundt hjørnet.» Barndomsminnet innkapsles i steinen på ringen, fordi også tingene bærer vår hukommelse. To dikt, ‘Lappene i Bibelen’ og ‘Oppskriftene i mappen’, består av tilsynelatende tilfeldige setninger i anførselstegn. I kontekst antar de karakter av et livsarkiv, bruddstykker etter tanker og handlinger, kort sagt: Det som utgjør et liv i sin hverdagslige alminnelighet. De er rørende, disse diktene, helt uten effekter. … Alt er samla i Nielsens dikt, i et mønster av linjer og assosiasjoner, som ved å beskrive verden synes å ville ære den. Ja, som synes å se det aller mest hellige i det aller mest profane: i blomstene på marken, og i menneskene som gjenskaper dem.</p>
Even Teistung, Klassekampen<p>Omtrent midtveis i den tredje diktsamlingen til poet og akademiker Ingrid Nielsen møter jeg et enkeltdikt av en kvalitet som er sjeldsynt i samtidslitteraturen. … Det er tre grunner til at det knappe diktet er så marmoraktig sterkt og vakkert. For det første er bildene usedvanlig rike og klare: "Midt i salen / et lilla bord, / polert så glatt / at alt ville sklidd av." For det andre er det hele tilsynelatende enkelt, men med en dyp og mystisk klangbunn: "Bordet lokket meg til seg, jeg kunne selv bli glatt som det, / en søvn uten sødme, / heller ikke bitter, / bare en tid som ikke gikk". For det tredje, og dette er det viktigste, teksten utgjør en egen liten verden, kvaliteten vokser ikke utav sammenhengen, diktet kan enkelt nappes ut av boken og skinne for seg selv. Det er ingen grunn til å utbasunere at "vi trenger mer av … i norsk samtidslitteratur", hver tid får den diktingen den fortjener og ber om. Like fullt er Nielsens "Små flammer er det nå overalt" en betimelig påminnelse om hvor fornøyelig det er å lese diktsamlinger uten narrative og tematiske tvangstrøyer. … Nielsen er en av Norges mest verdifulle poetiske skatter.</p>
Eirik Riis Mossefinn, Morgenbladet