Gratulerer med dagen

Horvei er skarp i beskrivelsen av både by- og bygdefolk. De er på hvert sitt vis morsomme, herlige og kjærlige. De lengter alle etter et fellesskap, samtidig som de har klare føringer for hvilket fellesskap det helst skal være. … Selv om Horvei lar karakterene sine bale med nasjonaldagens tradisjonelle trivialiteter, klarer boka på vellykket vis å si noe om Norge – gjennom gode menneskeportretter, og gjennom personenes ledige, ofte humoristiske omgang med livets kvaler. … Når flagget fires mot slutten av romanen, løsner læreren på bunaden, forfatteren hopper i vannet, og Bergensbanen tar med seg byfolket hjem. De priser seg lykkelige over at det er et år til neste gang, mens denne leseren synes det har vært en god fest.

Med underfundig humor og en dose vemod agiterer Horvei på begge sider av den politiske kløften. Men det mest slående er at boken som begynner som en feiring av fellesskap – "førestilt" eller ei – forvandler seg til en stillferdig rørende klagesang over menneskelig ensomhet før flagget fires.

Vittig, smart, innsiktsfullt og akkurat passe langt om identitet.

Et jevnt over svært godt språk, med glassklare naturbeskrivelser, og mange fine, friske språklige bilder løfter boken. Som her: "Guten vart lagd i vogna, forsiktig som om han var ei breddfull suppeskål, …" […] I Arnold har Horvei skapt en figur som er så spill levende at han holder på å brase rett ut av boksiden i boblende sinne. Her viser Horvei et sarkastisk vidd som minner om Gunnhild Øyehaug, og som man gjerne vil se mer av: "Nåde den som kjem med ein ørliten kritisk merknad som kanskje, kanskje ikkje utartar til handgemeng på offentleg stad! Dei hadde ikkje kjent igjen den rette nasjonale spiriten om han så hadde kome og røska dei etter undikken. Det hadde han på sett og vis fått bevis for no. Nippesnutar, kappevendarar, sabotørar, marknadens gjøkalvar!"