Jeg vet ikke, jeg var ikke der

<p>Brutalt dokument over et menneske i forfall. […] Hardtslående og direkte […] Andreas Øverland har mange originale tilnærminger til de harde realitetene i boken. […] Det er blitt en ektefølt tekst du ikke forlater uten å ha fått merker av den.</p>

<p>Andreas Øverland debuterer med en sterk og brutalt ærlig bok […] Boken er en mosaikk, et minnearbeid og oppgjør. Den knappe formen, med sprang i tid og gjentakelser innenfor en komprimert motivkrets, understreker monotonien i sykdommen. […] Tekstene veksler mellom denne kliniske presisjonen, poetisk undring og galgenhumor, der entydige svar synes umulige. […] Den er kompromissløs, vond og dirrende konkret – en tekst du ikke legger fra deg uten å kjenne den i kroppen, som en lukt du ikke helt blir kvitt.</p>

De beste tekstene i samlingen treffer oppriktig hardt, med en kombinasjon av rå følelser og overraskende billedbruk man må være i overkant blasert for å forbli uberørt av.

(…) på sitt beste demonstrerer Øverland både en fintfølende observasjonsevne og at han klarer å skape tydelige og overraskende poetiske bilder. (…) diktene formidler effektivt både den sammensatte pårørenderollen og humor som overlevelsesstrategi. (…) Øverland utmerker seg her som en strålende observatør (noe pårørende påfallende ofte er), med en egen varhet overfor stemninger og humørskift hos moren.