Er det forskjell på selvtillit og selvfølelse?
De siste årene har det blitt vanlig å skille mellom selvfølelse og selvtillit. Selvfølelse blir definert som den kontakten du har med deg selv, mens selvtillit dreier seg om hva du er flink til, tillit til at du kan. Selvfølelse er hvem du er, selvtillit dreier seg om hva du kan. Mange synes dette skillet er nyttig, at det gjør det lettere å sortere mellom viktig og uviktig. Når vi skiller mellom selvfølelse og selvtillit, blir det tydelig for oss at vår verdi som mennesker er uavhengig av prestasjoner, og at selvfølelsen må bygges på menneskeverdet og ikke prestasjonene.
Dette er grunnleggende viktig, og nødvendig for barn å erfare. Jeg husker selv hvor stort det var da jeg som femåring spurte min mor hvor mye penger hun ville solgt meg for og hun svarte: «Jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alle pengene i verden!» Jeg fortsatte: «Men hva om du fikk alle pengene, og alt gullet og alle diamantene og edelstenene i hele verden – da ville du vel solgt meg?» «Nei», sa min mor; «jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alt i hele verden, du er helt uerstattelig for meg, du, vennen min.» Det var noe å ha med seg, det. Å være mer verdt enn all verdens edelstener, og helt uerstattelig. Slik er det jo, barna våre har en uerstattelig verdi i kraft av å være til, og dette trenger de å merke.
Jeg mener likevel at skillet mellom selvfølelse og selvtillit kan tilsløre viktige sider ved selvfølelsen. Det vi kan og er flinke til, er etter min mening en viktig del av selvfølelsen; det du kan, er en del av den du er. Barn er «programmert» til å utforske verden og har en voldsom drivkraft når det gjelder å mestre stadig flere sider av livet. Barn er stolte og glade når de lærer nye ferdigheter, når de opplever å være en som kan.
