Den 22. juli 2011 var jeg på jobb som militærpsykiater i Forsvarets sanitet. Det var en veldig stille sommerdag i Oslo, så stille at byen nærmest virket forlatt. Plutselig smalt det. Kontoret vårt på loftet i Gamle Logen ristet, og det kom støv dalende ned fra loftstaket. Jeg trodde det var en ikke varslet sprengning i nabolaget. Samtidig var smellet så kraftig at jeg var redd det hadde skjedd en sprengningsulykke. Jeg gikk ut fra kontoret og møtte de få andre som var på jobb. En av dem, den mest erfarne soldaten av oss, som fungerte som en slags altmuligmann i Forsvarets sanitet, sa umiddelbart at han trodde det var en bombe. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med den opplysningen. Jeg kunne liksom ikke tro det var mulig. Men jeg visste at han visste hva han snakket om: Han hadde vært spesialsoldat i Forsvarets spesialkommando (FSK) og opplevd litt av hvert, som bombeeksplosjoner under tjeneste i Kabul i Afghanistan. Jeg har også vært i Kabul og jobbet mye med spesialjegerne i FSK, som militær psykiater og leder for Forsvarets psykiatri. Jeg har også erfaring med krisehåndtering, jeg har gitt råd og hjulpet folk under og etter kriser, både militært og sivilt. Jeg er veldig klar over at det kan skje alvorlige og katastrofale ting. Men min første innskytelse var å bagatellisere det til en hverdagshendelse, i verste fall en ulykke. Min erfarne offiserskollega trodde derimot at det var en bombe. Sikkert også fordi det var det mest alvorlige scenarioet: Han så på en måte trusselen i hvitøyet. Og i denne situasjonen var han ikke i tvil. Han virket ikke redd, men fokusert, med en tydelig rynke i pannen. Han tok raskt kontakt med sin samboer og «beordret» henne ut av sentrum. Avfeide tilløp til diskusjon. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men fulgte hans eksempel og ringte kona, selv om jeg i grunnen ikke hadde noe fornuftig å si, annet enn at det var godt å høre at hun og barna var hjemme.
Da min kollega hadde sørget for at familien hans var trygg, sluttet han å tenke på dem. Han stakk en rask tur ut på gaten for å orientere seg, kom tilbake og bekreftet sitt inntrykk av at dette var en bombe: Han fortalte om synet av en røyksky og papir og støv som dalte fra himmelen, og lyden av sirener i alle retninger. Vi sjekket alle kommunikasjonskanaler og fikk skrudd på radio og TV. Vi ble enige om at vi skulle bli på jobb og diskutere hva vi skulle gjøre videre. Det var tydelig at det kunne bli bruk for oss, at vi som militær psykiatri hadde et ansvar for å bidra. Sammen tok vi kontroll på det vi kunne ta kontroll på.
Jeg tror ikke min erfarne kollega i Forsvarets sanitet vet hvilken beroligende effekt han hadde på meg, men jeg var glad for at han var der, og at jeg kunne støtte meg på ham. Han var rett og slett mer innstilt på at noe slikt kunne skje. Han var på et vis forberedt.
Jeg har i ettertid tenkt mye på hvordan man kan være forberedt på det utenkelige og usannsynlige og samtidig ikke bekymre seg i hjel for det. Man kan ha en tilstrekkelig beredskap uten å drukne i bekymring for alt som kan skje.
Jeg ble minnet på betydningen av å være forberedt da jeg for et par år siden fikk brosjyren «Slik bidrar du til Norges beredskap» i posten. Brosjyren, som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sendte ut til alle husstander, var en kraftig påminnelse om at man har et ansvar for å hjelpe seg selv, ubehagelig nok. Svært mange av rådene dreide seg om det materielle, som å fylle boden med vann, mat, varmt tøy, alternative koke- og varmekilder og annet man vil ha bruk for en uke om vinteren. Redskapsboden skulle nå bli beredskapsboden. Den knøttlille kjellerboden,
som kanskje allerede er fylt av sykler og akebrett, hvis man overhodet har en bod, skal romme mye som man kanskje aldri vil få bruk for. Men etter å ha kjøpt knekkebrød og dopapir, etter å ha krysset av på hele brosjyrens sjekkliste for «egenberedskap» – hva så? Hva skal jeg egentlig være forberedt på? Hvor ille blir det, og ille på hvilken måte?
Det å være forberedt innebærer å være forberedt på noe. Dersom jeg ikke har en formening om hva dette noe er, er det vanskelig å være forberedt. Da er det fort gjort å fortrenge all forberedelse eller begynne å bekymre seg for at ulike forferdelige ting kan skje. Men hvordan kan jeg være forberedt på det utenkelige og usannsynlige? Går det an, for folk flest, uten samtidig å gruble over alt som kan gå galt? Eller er det best å ikke tenke over det? Jeg synes de tre gode vennene i Hundremeterskogen beskriver denne problemstillingen godt:
«Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?» sa Nasse Nøff.
«Tenk om det ikke veltet», sa Ole Brumm da han hadde tenkt seg om en stund.
Tussi hvisket tilbake: «Jeg sier ikke at det ikke hender en ulykke nå; husk det. Ulykker er underlige av seg. De er ikke der før de er der.»
Min lærdom fra 22. juli 2011 er at den erfarne soldaten var like uforberedt som oss andre, men han var mer mentalt beredt. Det var en avgjørende forskjell. Jeg tror det er viktigere å være mentalt enn materielt forberedt. Beredskap er viktigere i hodet enn i boden – nettopp fordi vi har hatt og vil ha store problemer med å forutse hva som vil komme til å skje, hva vi skal forberede oss på. Vi kan ikke forberede oss på alt som er usannsynlig. Samtidig er det sannsynlig at noe usannsynlig vil skje. Det er absolutt lurt å ha i alle fall en hylle med beredskap i boden. Men enda viktigere blir det å forsøke å være beredt mentalt på det uforutsette. Med beredt mener jeg i denne sammenheng å kunne tåle at det uforutsette, uønskede og ubehagelige inntreffer. Beredt på en slik måte at man overlever, fysisk og psykisk. Vi trenger kraft til å tåle det som er ille. Jeg kaller dette tålekraft. Du må tåle en trøkk, for en trøkk vil livet ganske sikkert tildele deg. Men hva er egentlig tålekraft? Og hvor henter man tålekraft? Denne boken skal dreie seg om det.