Hva er skoleangst?
Skolestart er en stor overgang for hele familien. For de aller fleste går det bra. Barnet er klart for å treffe nye lekekamerater og lære i mer strukturerte former.
Få ting er finere enn å hente førsteklassingen på SFO og nesten ikke komme til orde fordi det har skjedd så mange gøyale ting den dagen.
Men det er også svært tung som forelder å få mistanke om at barnet kanskje ikke trives på skolen. Skole skal være en sentral del av barnets liv i mange år fremover. Hvordan kan vi oppdage at skolestarteren ikke har det bra, og hva kan vi gjøre for å hjelpe?
Du kjenner ditt barn
Tegn på at førsteklassingen ikke trives på skolen er ikke så forskjellige fra tegn på annen mistrivsel. Du har vært forelder for barnet i mange år og kjenner nok ditt eget barn ganske godt nå. Hva gjør akkurat ditt barn når det føler seg trist, redd eller sint?
Det er like vanlig å bli sint som å bli innesluttet når skolen kjennes vanskelig. Endringer i søvn og spising kan også skje: Storspiseren begynner å plukke i maten eller barnet sniker stadig mat i skapet for å trøstespise. Barnet som alltid har likt å legge seg utvikler akutt lakenskrekk og vil at den voksne skal sitte der til de sovner akkurat som da de var små.
Kanskje oppstår det vondt i magen eller i hodet som blir bedre utover dagen hvis barnet får være hjemme. Kanskje sier de rett og slett at de ikke vil gå på skolen mer.
På skolen kan det hende at barnet strever med å snakke med de andre barna, eller at de ikke tør å snakke med fremmede voksne. Det kan også være at de bare ønsker å være i skolegården hvis en viss voksne eller en fast venn også er der. Da kan små kriser fort oppstå om den trygge er syk med influensa en uke.
Hvorfor blir det vanskelig?
Noen barn er ekstra sårbare for å få en tøff skolestart. Er barnet ditt er engstelig og sjenert av natur? Hvis det var utfordrende å venne seg til barnehagen eller tar lang tid for å bli varm og få seg venner så kan det også bli ekstra slitsomt med skolestart.
Det kan også være vanskeligere for barn som er født sent på året. De har tross alt levd nesten 20% kortere enn januarbarna i samme klasse og det kan bli anstrengende å skulle henge med.
Noen barn har også lærevansker som ikke ble oppdaget i barnehagen. Nå oppdager at de ikke greier det de andre barna klarer. Dette kan selvsagt være vondt.
Hva om det ikke går over?
Trøsten er at i de aller fleste tilfeller så går de negative følelsene over av seg selv. Når man er seks år kan små ting bli veldig store. Å se en klassekamerat bli irettesatt kan gjøre at det blir litt vanskeligere å gå på skolen i to dager etterpå. Men plutselig er det glemt og barnet har lært at vanskelige ting kan gå over.
Men hva gjør du om du er bekymret for at barnet mistrives over tid, eller at mistrivselen øker?
1. Snakk med barnet om det
Still åpne spørsmål om hvordan det går. Du kan også nevne ting du har lagt merke til og si at du er bekymret. For eksempel kan du si at «jeg har lagt merke til at du ofte har vondt i magen på mandagene. Noen ganger kan vi få vondt i magen fordi vi er lei oss eller fordi noe er dumt på skolen. Kan det være sånn for deg tror du?
2. Vis at du stoler på skolen
Hvis ikke du som voksne stoler på skolen og de ansatte så blir det vanskelig for barnet å føle seg trygg. Prøv ikke å la eventuelle egne negative erfaringer med skolen farge hvordan du snakker om skolen foran barnet.
3. Ha gode rutiner hjemme
Å ha fast leggetid blir desto viktigere ved skolestart fordi skolens timeplan har mindre plass for å sove litt frempå når man kom litt sent i seng. Er man ikke uthvilt blir man fortere engstelig. Ditto om man ikke har spist en grei frokost. Ha en fast matboks, kanskje med den samme maten hver dag. Å vite at mor og far sørger for at alt som skal være i ranselen faktisk er der, kan være med på å gjøre hverdagen litt tryggere.
4. Snakk med skolen
Opprett dialog med klasselæreren i første rekke, så snart du tenker at noe er problematisk. Sett krav men forsøk også å være raus og se saken fra skolens side. Dere har samme mål: At barnet ditt skal trives på skolen både sosialt og faglig.