Alfred Hauge

Ankerfeste er tredje og avsluttende bind i Alfred Hauges trilogi om de første norske utvandrerne, med «den norske utvandrings far» Cleng Peerson som hovedperson og forteller. Det var ham kvekerne sendte over havet for å undersøke mulighetene for settlements, og det var ham som senere ble stifinner for den første flokken utvandrere som drog over havet med sluppen «Restauration» i 1825. \tMens Hundevakt (bind I) gav bakgrunnen for utvandringen og Landkjenning (bind II) skildret reisen over Atlanteren og de første pionerårene i den nye verden, får leseren i Ankerfeste et fascinerende bilde av emigrantenes videre skjebne. Her berettes om deres oppbrudd fra Kendall ved Ontariosjøen og deres ferd mot vest, om trengsler og troskamp, medgang og motgang - mye motgang. Og om bakgrunnen: det store kontinent i vekst og utvikling. \tBildet av den merkelige personligheten Cleng Peerson, vandreren og drømmeren, blir også utdypet og beriket i dette avsluttende bindet, med en handling som spenner over et tidsrom på mer enn 30 år.

Hundevakt er første bind i Alfred Hauges trilogi om de første norske utvandrerne, med «den norske utvandrings far» Cleng Peerson som hovedperson og forteller. Det var ham kvekerne sendte over havet for å undersøke mulighetene for settlements, og det var ham som senere ble stifinner for den første flokken utvandrere som drog over havet med sluppen «Restauration» i 1825. \tI Hundevakt forteller Cleng Peerson om sin oppvekst i Tysvær i Rogaland, om sitt ulykkelige ekteskap med den rike og meget eldre Anne Cathrine, om sin kjærlighet til den stumme Sara Larsdatter som han aldri kunne glemme, om sitt opphold i «prisonen» i England, og til slutt om avreisen til landet i vest, som gav slike løfter om en bedre fremtid for «sluppefolket», som den første utvandrergruppen kaltes.

Landkjenning er annet bind i Alfred Hauges trilogi om de første norske utvandrerne, med «den norske utvandrings far» Cleng Peerson som hovedperson og forteller. Det var ham kvekerne sendte over havet for å undersøke mulighetene for settlements, og det var ham som senere ble stifinner for den første flokken utvandrere som drog over havet med sluppen «Restauration» i 1825. \tI Landkjenning hører vi om de siste forberedelsene til reise, den lange seilasen med dens opplevelser, gode og onde, ankomsten til Amerika og den videre ferd frem mot målet, Kendall ved Ontariosjøen og om de første årene i det nye hjemmet. Det er en dramatisk beretning, om slit og skuffelser, men også om troen på og håpet om en bedre fremtid som ikke slapp taket.

Kvinner på Galgebakken er ei forteljing om mennesket på grensa til å bli sprengt av dei motstridande kreftene i sitt eige sinn. I ferien på Strandhytta møter banksjef Eng heile si fortid som ein mur han må gjennom for å komme vidare. Valet av livsretning har for Josef Eng ikkje berre vore ein konflikt mellom ulike livsideal, men ein kamp mellom tre kvinner som kallar på drifter i han. Han svik idealisten Vigdis til fordel for den sensuelt tiltrekkande Benedicte, og Sigrid, ei ny Vigdis, opnar gamle sår i han. Kvinner på Galgebakken er ei fengslande kjærleikshistorie og ein roman fyld av spenning og aktuelt problemstoff.

Forteljinga i Legenden om Svein og Maria har Utstein kloster som bakgrunn. Handlinga går føre seg på Luthers tid, og etter klassiske mønster er ho delt opp i avsnitt - eitt for kvar av dei 20 kveldane boka omfattar - med samtaler mellom den tilreisande munken Morten og klosterbrørne som ramme omkring forteljinga kvar kveld. Takk vere desse rammene og kanskje særleg det avsluttande kapittelet der dei sju Utstein-munkane på kvart sitt vis prøver å fullføre den forteljinga som dei alle synest har fått ei lite fullgod avslutning, hevar legenda seg frå å vere rein forteljing til å bli den tidsaktuelle bodskapen som forfattaren har ønska å formidle. Legenden om Svein og Maria er andre bind i Utstein kloster-syklusen.

Alfred Hauge slår opp eit stort lerret i romanen Perlemorstrand. Han vil - for å bruka hans eigne ord - «fortelja om vårt århundre og om ein person som gjennomlever vårt århundre». Boka spenner over ein tidleg epoke av 1900-talet, og gir eit rikt fasettert bilete av hovudpersonen Bodvar Staups barndom og det miljøet han veks opp i. Her møter vi først og fremst hans eiga slekt, eit møte der fire og stundom fem generasjonar er representerte samstundes. Det er eit miljø som har si markante geografiske avgrensing, men der folket samstundes har land som Amerika og Kina innanfor sin kontaktkrins. \tAlfred Hauge skildrar menneske og miljø med burlesk humor og inntrengjande alvor. Boka stiller samfunn og individ opp i spenning og samspel med kvarandre i ei tid med store omskifte. \tHandlingsgangen er intenst dramatisk. Perlemorstrand har langt på veg den same komposisjonsform som ein kriminalroman. Dertil får menneske og hendingar perspektiv ved at vi møter igjen hovudpersonen i vår eiga samtid, halvhundre år etter at Bodvar Staups barndomshistorie stod i brennpunktet. \tPerlemorstrand er etter sin struktur eit avslutta verk. Samstundes er boka opptakten til ein trilogi om det 20. århundre sett under eit politisk, sosialt, religiøse og individualistisk perspektiv. Boka høyrer dertil med som eit sjølvstendig ledd i Utstein kloster-syklusen.

Leviathan er femte bind i Utstein kloster-syklusen. Det er ingen egentlig rekkefølge i serien, men forfatteren har latt det gamle klosteret på Utstein stå som et geografisk og idémessig midtpunkt. Romanen foregår på flere tidsplan samtidig, men det viktigste skjer på Utstein. Her møter Bodvar sin elskede Sunniva ca. 1930, et møte som kommer til å farge hele hans liv, og her møter Edmun, Bodvars sønn på åtte år, sin skjebne i begynnelsen av 1980-årene. Uhyrer Leviathan fra Det gamle testamente går igjen, først som sjøorm, så som kjempehval, og sist som oljetanker. Både Leviathan og forrige bind, Perlemorstrand, inngår i et romanverk om det 20. århundre. Forfatteren fører en diskusjon med leseren om sin egen samtid.

Denne romanen er første bind i Utstein kloster-syklusen. Den ble tildelt Norsk kulturråds bokpris i 1967. Den er kalt et stykke visjonsdiktning - en diktning der bildene og synene er viktigere enn handlingen. Tema i boken ellers er lidelsens mening; et kjent problem innen den religiøse diktningen gjennom tidene. Temaet anses hele tiden under tanke- og billedrikdommen i beretningen.