<p>Nahid treffer Masood den kvelden hun feirer at hun har kommet inn på universitetet. Frihetskampen treffer dem som et stjerneregn. De er udødelige. Men revolusjonen viser seg å ha en mye høyere pris enn de har kunnet forestille seg, og snart må de flykte fra Iran for ikke å miste alt.</p><p>Tretti år senere får Nahid beskjed om at hun har kreft, sannsynligvis har hun bare seks måneder igjen å leve. Hun er utslitt av å kjempe og samtidig rasende på sykdommen, på sykehuspersonalet, på livet. Og ikke minst på sin egen datter, som ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Men samtidig som Nahids eget liv ebber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?</p><p><i>Det var vi</i> er en roman som undersøker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.</p><p>«<i>Det var vi</i> er som en dødens dagbok. Som notater i avstanden mellom best før-dato og forråtnelsen … <i>Det var vi</i> er noe så uvanlig som både følelsesladd og eksakt, og Nahids smertefulle ærlighet, sorg, glede, kjærlighet og sinne, så representativ. Den type roman som blir en lærebok for livet, viktig å ha lest før det er for sent.» <i>Dagens Nyheter</i></p><p>«Sjelden skildring av en kvinnes hatske smerte. Sinne, sorg og skyld … Golnaz Hashemzadeh Bonde holder leseren i et fast grep fra første side …» <i>Svenska Dagbladet</i></p><p>«Teksten freser av livshunger og kraft, raseri og bitterhet.» <i>Sveriges Radio</i></p><p>«Å, så vakkert – og ærlig.» Jens Lapidus</p><p>«Årets beste svenske bok.» Malin Persson Giolito</p><p>«Jeg leser <i>Det var vi</i> samtidig som jeg omsider ser HBO-serien <i>Olive Kitteridge</i>, om et menneske som er like vanskelig å elske som Nahid. De er begge mennesker som unnlater å sette opp en glatt fasade og som utad våger å erkjenne at livet er hardt. For romanforfatterne er disse skarpe skikkelsene en kraftanstrengelse å skrive frem, men belønningen blir desto større når man som leser trenger gjennom murene deres … I Nahid viser Golnaz Hashemzadeh Bonde imidlertid at hun har stort talent for å skape levende romanfigurer.» <i>Ljuset</i></p><p>«Virkelige liv er vanskelige å få grep om. Andre menneskers liv blir ofte beskrevet som en kjede av ytre hendelser, selvet som en rekke indre forestillinger om hvem man er, hva man er verdt, hvem man vil være … Litteraturen forenkler ofte liv til ‘historier’. I mange slike jeg har lest er døende mennesker full av takknemlighet for de årene og erfaringene de tross alt har fått her på jorden. Nahid er ikke takknemlig. Hun er full av bitterhet og sinne. Rettmessig sinne, synes jeg, mot Khomeini og det islamistiske diktaturet i Iran, mot farens sykdom og hennes eget, mot mannen som hun elsker, men som slo og sparket henne når hun ikke var underdanig nok. Sinne og bitterhet anses som noe som skader og fortærer, særlig kvinner. Nahid får styrken sin gjennom sinnet sitt. Hun gløder. Til siste åndedrag.»<i> Aftonbladet</i></p>