I sin nye diktsamling utvider Halvard Foynes det konvensjonelle diktformatet. Her er dikt med sterke innslag av det fortellende og her er dikt som nærmest kan kalles essayistiske i sitt anslag. Men tross den store formmessige bredden er dette en poesi som i sin lavmælte toneføring kommer leseren i møte. Motivene er hverdagsnære, settingen oftest velkjent: Vi møter mennesker i et nedtonet univers, ved havet, i naturen, i en lagerbygning eller i en bygate. Observasjon og refleksjon er kjennemerker hos Foynes, diktene hans preges av et våkent blikk for nyanser og forskyvninger i naturen og kulturen. Under det skrevne synes å hvile en undring over tilværelsen og en søken etter små glimt av det uutsigelige, det uhåndgripelige.
Halvard Foynes' hjemlige vestfoldlandskap danner det fysiske rommet diktene i Ytre Oslofjord utspiller seg innenfor. Her er vakre, skarpt observerte og presist nedfelte sansninger av natur og levd liv ved vestfoldkysten. Men diktene peker videre fra det lokale og personlige, mot en mer eksistensiell undring: Parallelt med det ofte svært konkrete avtrykket i teksten, pågår en spørrende refleksjon omkring forholdet mellom mennesket og dets omgivelser. Hva skjer med oss i møtet med naturen og historien om våre liv? Hva vekker erindring, hva bevirker glemsel? Hvilke erfaringer knytter bånd mellom følelser og ord?
Halvard Foynes' dikt finnes en spesiell type poetisk realisme der det konkrete i verden tilsynelatende har forrang. Selve den lyriske handlingen finner sted i et nært og ofte prosaisk landskap; i en hage, i et hus ved kysten, under et tre, foran et fotografi. Men i disse diktene kan det tilsynelatende banale og trivielle framstå som noe fremmed, eller være oppfylt av en stum skjønnhet. Her finnes en grunnleggende vilje til å oppsøke og avdekke de små detaljene i tilværelsen; det som ikke lar seg fange i tillærte kategorier; det som knapt lar seg beskrive med ord.