<p>Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti års ekteskap. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk.</p><p><em>De magiske tankers år</em> er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve med en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir et år for magiske tanker. Hun klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana - det kommer til å gå bra, jeg er her - for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer?</p>
<p><em>I november 1999, etter at familien hadde vært gjennom noen tøffe år, begynte Joan Didion å gå til psykiater. Hun beskrev terapitimene i en dagbok tilegnet ektemannen, John Gregory Dunne. I flere måneder skrev Didion ned samtalene med psykiateren i detalj. De første timene handlet om alkoholisme, adopsjon, depresjon, angst, skyldfølelse og det hjerteskjærende forholdet til datteren Quintana. Etter hvert utviklet temaene seg til å inkludere arbeidet, som hun over tid syntes det ble vanskeligere å konsentrere seg om. De snakket også om barndommen – misforståelser og mangel på kommunikasjon med moren og faren, og hvordan hun tidlig utviklet en egen evne til å forutse katastrofer – og om å oppsummere livet, eller, som hun formulerte det, «hva det har vært verdt». Samtalene skulle strekke seg over mer enn ti år.</em></p><p></p><p><em>Didions nedtegnelser er fylt med den særegne intelligensen, presisjonen og elegansen som kjennetegner alt annet hun har skrevet. Det er en usedvanlig intim beretning som avdekker sider ved henne som tidligere var ukjent, men stemmen er umiskjennelig hennes – spørrende, modig og klar, selv mens hun står midt i en av livets mest krevende perioder.</em></p><p></p>
<p>«Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»</p><p>Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. <em>De magiske tankers år </em>handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?</p><p><em>Blå kvelder</em> åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.</p><p>Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»</p><p>Det er i alle fall slik hun husker det.</p>
<p>«Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»</p><p>Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. <em>De magiske tankers år</em> handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?</p><p><em>Blå kvelder</em> åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.</p><p>Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»</p><p>Det er i alle fall slik hun husker det.</p><p></p>