null
<p>I dette siste bindet av Cormac McCarthys Grensetrilogi møtes John Grady og Billy Parham på en kvegfarm i New Mexico i 1952. John Grady, 19 år, forelsker seg i en 16 år gammel meksikansk jente som jobber på en bordell over grensen. Kjærligheten er gjengjeldt, men utsiktene dårlige. Som i en gresk tragedie utvikler historien seg mot en uunngåelig slutt. Billy Parham er bror og støttespiller, kvegfarmeren spiller farens rolle.<br> <br> Under overflaten i McCarthys tilsynelatende enkle fortelling vokser det fram en historie om landskap, om kjærlighet og om barske livsvilkår som minst er på høyde med de to første i trilogien. </p>
<p> På grensen mellom Texas og Mexico er Llewelyn Moss på antilopejakt . Hjemme venter hans unge kone. Han finner ikke bare antilope,<br> men flere døde menn, en koffert full av heroin og en veske full av penger. Moss tar pengene, og vet at det kommer til å forandre livet hans. Llewelyn Moss og hans uskyldige kone har aldri en sjanse. Sheriff Bell gjør sitt beste, han skjønner at de begge trenger beskyttelse. <br> Bell er en kompleks figur, og romanen er bygd opp rundt hans personlige fortelling, som innstikk mellom de øvrige kapitlene.<br> Ikke noe land for gamle menn er forfatterens første roman etter Border-trilogien, som allerede fins på norsk. Den har også en viss likhet <br>med en tidligere McCarthy-roman, Blood Meridian, som nå er under oversettelse til norsk. Begge romanene utspiller seg i et grenseområde, fysisk og mentalt, og er historier om kjærlighet, død og plikt.</p><p> <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/05/481874.html" target="_self">«Gripende thriller fra en stor stilist» (Dagbladet)</a><br> <a href="http://www.adressa.no/kultur/bok/bokanmeldelser/article717761.ece" target="_self">«Forrykende og full fiksjon fyrt opp av den uutslokkelige feiden mellom det gode og det onde.» (Adressa)</a><br><a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2005/08/08/439541.html" target="_self">«Gi denne mannen en Nobelpris!» (Dagbladet)</a></p>
<p>Texas, 1949. 16-åringen John Coles forlater familiens ranch i Texas og et samfunn hvor det meste synes å ha gått galt. Han og en venn flykter over grensen til Mexico. Ferden begynner rent idyllisk, men snart blir det blodig alvor.</p>
<p>Mississippi, 1980: Klokken tre om natten ikler Bobby Western seg våtdrakt og dykker ned i et mørkt hav. I et styrtet fly på havbunnen ser han ni døde passasjerer fastspent i setene, med flytende hår og tomme blikk. Den tiende passasjeren og flyets svarte boks er borte.</p> <p>Etter dette hjemsøkes Bobby Western av politimenn og myndigheter, av spøkelset etter faren som var med på oppfinnelsen av atombomben, og ikke minst av kjærligheten til søsteren som mistet forstanden. </p> <p>En av de største amerikanske forfatterne i vår tid, Cormac McCarthy, er endelig tilbake med en kompleks, dyp og elegant roman. Med <em>Passasjeren</em> leverer han nok et slagferdig epos om maskulinitet, krig, død, tap og skjønnhet.</p> <p>Boken utgis samtidig i Norge som i USA og England.</p>
<p>Wisconsin, 1972: Tjue år gammel og med førti tusen dollar i en plastpose legger matematikeren Alicia Western seg inn på et psykiatrisk sykehus. Hun har skremmende hallusinasjoner – men etter hvert blir de en slags trygghet for henne.</p> <p>Alicia er en briljant matematiker og har lange, utfordrende samtaler med terapeuten sin om vitenskap, filosofi, erkjennelse og mening. Men broren Bobby Western nekter hun å snakke om.</p> <p><em>Stella Maris</em> er en utfordrende og tankevekkende samtaleroman om forholdet mellom bevissthet og virkelighet, tanker og språk, fornuft og galskap. </p> <p>Boken utgis samtidig i Norge som i USA og England.</p>
<p><i>Når jeg blir spurt om de 32 barna som mistet livet i San Cristóbal, avhenger svaret mitt av alderen på den som spør. Er vedkommende på min alder, svarer jeg at det å forstå ikke er annet enn å rekonstruere det vi bare har sett fragmentarisk, og er vedkommende yngre, spør jeg om han eller hun tror på dårlige omen.</i></p><p>Da en gjeng skitne, sultne barn begynner å dukke opp i den lille subtropiske byen San Cristóbal, brer uroen seg blant befolkningen. Barna holder seg for seg selv, snakker et uforståelig språk og begår småkriminelle handlinger, men ingen vet hvem de er eller og hvor de blir av om natten. Etter at barna angriper to voksne med kniv, kjenner ingen seg trygge lenger.</p><p>20 år senere setter en mann seg ned for å skrive historien om hva som skjedde, i et håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.</p><p><i>Lysende kollektiv</i> er en dypt ubehagelig roman som utfordrer våre oppfatninger om barndom og uskyld, og om godt og ondt. Andrés Barba debuterte som forfatter i 1998 og har skrevet et titall bøker. Han regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere. <i>Lysende kollektiv</i> er hans første bok på norsk.</p><p>«Andres Barba er en av et knippe imponerende spanske skjønnlitterære forfattere som på briljant vis dissekerer det å være menneske.» The Irish Times</p><p>«Han er simpelthen den neste store fra Spania.» Lire </p><p>«Barba konstruerer et stort metaforisk apparat … barna hans er bilder på det dysfunksjonelle ved en hel sosiokulturell organisme.» La Repubblica</p><p>«Andrés Barba trenger ingen råd. Han har allerede på fullkomment vis virkeliggjort en verden og behersker skrivekunsten på en måte som ikke rimer med hans unge alder.» Mario Vargas Llosa</p><p>«Fra tid til annen dukker det opp en forfatter som ikke bare registrerer ting, men opptegner en helt ny virkelighet som kan kaste lys over våre mørkeste følelser. Franz Kafka gjorde det. Bruno Schultz gjorde det. Og nå også Andrés Barba.» Edmund White</p><p>«Barba inntar barnets bevissthet med en nøyaktighet som for meg fremstår som så uhyggelig at den nesten er truende.» <i>The Guardian</i></p><p>«En viktig forfatter.» <i>Letra internacional</i></p><p>«Med utsøkt eleganse viser Barba oss, i et tilsynelatende enkelt og hjemlig miljø, alle eksistensens mysterier.» <i>Publishers Weekly</i></p>
<p>Teju Cole er en sylskarp skribent og nysgjerrig observatør. Denne boken byr på et utvalg av hans essays om kunst, reising og politikk.</p><p>Cole tar oss med på en reise i James Baldwins fotspor i Sveits og på en lang drosjetur på den engelske landsbygda. Han skriver om et middagsselskap hjemme hos V.S. Naipaul og om Tomas Tranströmers poesi. Han viser hvordan fotografer har gått fram for å skape sannferdige bilder av svarte mennesker til tross for at fototeknologien favoriserer lys hud. Vi får være med ut i Harlem den kvelden USA velger sin første svarte president. Enten det handler om store eller små temaer, ser Teju Cole på verden med et spørrende, tenksomt og intelligent blikk. Slik åpner han opp for nye innsikter hos seg selv og hos leseren.</p><p><b> </b></p><p>«... allment og gjenkjennelig om opplevelsen av utenforskap og tilhørighet, og om retten til å framstille seg selv ... Essaysamlingen favner med andre ord vidt, og i samtaler med både levende og avdøde forbilder stiller Cole seg åpen og reflekterende til en rekke problemstillinger ... Gjennom kunnskapsrike og engasjerte observasjoner viser han hvordan fotografer, forfattere, malere og musikere ved hjelp av små grep har snudd linsa og insistert på å framstille seg selv istedenfor å bli presentert som "en andre".» Mari Reinholt Aas, <i>Vårt Land</i></p><p>«Teju Cole er en såpass original nomade i samtidskulturen at jeg med glede lar meg lede videre innover i hans univers.» Knut Hoem<i>, NRK</i></p>
Helt siden Hercule Barfuss ble født på et bordell i 1813, har han vekket menneskers avsky. Hans kropp og ansikt er deformert og vanskapt. I tillegg er han født uten evne til å høre eller snakke. Men han har også fått en sjelden gave, nemlig evnen til å lese andres tanker. Det har gitt ham en voldsom og merkelig skjebne, og mange fiender.I Den vidunderlige kjærlighetens historie blander Carl-Johan Vallgren det fantastiske og det historiske. Vallgren tar Hercule Barfuss med til kloster og galehus, Vatikanet og varietéselskap, Swedenborgianer og salonger. På veien gir han oss et innblikk i utviklingen av de døves språk. Men først og fremst er Den vidunderlige kjærlighetens historie en kjærlighetsroman. Hercule Barfuss glemmer aldri den piken som ble født på bordellet samme natt som ham, og samhørigheten med henne blir ledestjernen for hele hans liv.
<p> En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850. <br />Dette er rammen for denne usedvanlig voldelige romanen fra Cormac McCarthys hånd, som opprinnelig utkom i 1985. Skildringen av Glanton-gjengen og den demoniske John Joel Holden, Dommer Holden, er bygget på faktiske personer og hendelser. Holden er en kunnskapsrik djevel av en mann, en kaldblodig morder, enormt stor, blek, hårløs og fullstendig oppslukt av vold og konflikt. </p><p>Romanen er skrevet i et arkaisk språk, voldsskildringene er ubehagelige, og den er full av bibelske allusjoner samtidig som det ligger mye research bak hendelsene.</p><p>Litteraturviteren Harold Bloom har kalt Holden-skikkelsen «den mest skremmende skikkelsen i amerikansk litteratur» og sammenliknet ham med Shakespeares Jago. <i>Blodmeridianen</i> var Cormac McCarthys femte roman da den ble utgitt i 1985. I dag er den regnet for et av amerikansk litteraturs store verk fra det 20. århundret, og som McCarthys mesterverk. Også denne romanen filmes, den fjerde filmen på kort tid laget over McCarthys bøker.</p><p><b>«Les «Blodmeridianen» nå, den inneholder bilder du aldri vil glemme og det er kanskje den beste romanen du kommer til å lese noen gang. Og les den gjerne på norsk, for Knut Ofstad har levert en fabelaktig oversettelse, rytmisk, lydhør og poetisk arkaisk. » Terje Thorsen, <i>Dagbladet</i></b></p><p><a href="http://www.dagbladet.no/2010/06/24/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/12285441/" target="_self">http://www.dagbladet.no/2010/06/24/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/12285441/</a></p><p>«McCarthys mesterverk er blitt suverent oversatt av Knut Ofstad.» Preben Jordal, <i>Klassekampen</i></p><p>«Ja, selv spørsmålet om det ondes inkarnasjon skal triumfere og ha det evige liv, virker helt reelt hos McCarthy. Dette gjør hans bøker til en konstant utfordring. <i>Blodmeridianen</i> er en av de skarpeste blant dem, gruen er reell og realismen likeså, i et språk som er unikt, vakkert og har en ustoppelig fremdrift.»</p><p>Lasse Midttun, <i>Morgenbladet</i> 18. juni 2010</p><p>"Innholdsmessig og tematisk rå og skånselløs brutal, men altså makeløst fortalt".</p><p>Finn Stenstad,<i>Tønsbergs Blad</i></p><p>"Oversettelsen til Knut Ofstad er rett og slett en bragd, han har funnet ord de færreste av oss kjenner: <i>«Dommeren lot ikke til å ta blikket fra den døde konusen som raget opp fra ørkenen lik en diger sjanker». </i>Boka er vakker i sine beskrivelser av naturen, samtidig som den er usannsynlig brutal og avskrekkende. Slik det må ha vært i «det ville vesten» den gang da. <i>Blodmeridianen</i> suger seg fast og slipper ikke taket før siste ord er lest."</p><p>Kjetil Skotte, <i>OA </i></p>