<p style="text-align:start">Mellom fuktig grønnsvær og varm asfalt i Vika vokser en guttegjeng opp. Langs skinner, tunneler, brygger og stillaser tar de med åpne armer imot alt som kastes deres vei. I nesten ett år vandrer en mann som besatt rundt i Botanisk hage og skriver ned betraktninger om årstidenes gang på mobilen. En ung og en eldgammel tyv lyver seg inn i folks leiligheter mens en person drar på sanatoriumsafari for bedre å forstå sin uro under pandemien.</p> <p style="text-align:start">I denne fortellingen om barndom og oppbrudd, kunst og botanikk, presenteres leseren for mennesker som ikke har noen formening om hvorvidt livet er bra eller dårlig, som ikke ser forskjell på mulighet og katastrofe. Mennesker som lider av sol, og lider av regn.</p>
<p><i>Å slipe ned gravsteiner</i> tar leseren med på vinylsanking i New Delhis basarer, testikkelknusende hopp på Ingierstrand Bad og et tilfeldig møte med Pablo Escobars sønn i Buenos Aires. I et mylder av tekster presenteres alt fra Stig Sæterbakkens litteraturanbefalinger, John Cages sopplidenskap og Joseph Goebbels’ jazzorkester, til norsk kristenrock, selvmordssoul og Ivar Dyrhaugs ukjente mesterverk. I tillegg følger tekster til et uutgitt album av artisten Gustimoldo.</p><p>Lars Mørch Finborud har de siste ti årene jobbet for å fremme avantgardekunst som kurator, plateutgiver og skribent. <i>Å slipe ned gravsteiner</i> er ikke kun en presentasjon av dette omfattende arbeidet, men også en skjønnlitterær og personlig behandling av materialet i form av noveller, essays og lyrikk – skrevet med Finboruds sedvanlige svarte humor og formidlingsevne. Som den ikonoklastiske tittelen antyder, handler ikke boken om å fremme den etablerte kanonen, men å definere et eget ståsted i kunsten.</p><p>Anmelderne om <i>Å slipe ned gravsteiner</i>:</p><p> "Finborud er en glitrende sakprosaforfatter: både fordi han graver fram noe vi alle har glemt, men mest fordi han skriver fra sitt eget perspektiv, med guarden nede."<br><b>Kjetil Røed, <i>Aftenposten</i></b></p><p> "Tekst og lyd er symbiotiske bestanddeler for Finborud, tilsynelatende uløselige komponenter ... Han gjør leseren nysgjerrig. Og det begeistrer. Sånn sett har jeg ikke noe imot å falle hodestups gjennom universet, så lenge jeg har en Finborud-bok i neven."<br><b>Thea Urdal, Dagsavisen</b></p><p> "... et imponerende formidlingsarbeid som synes å målbære en viktig innsikt - ikke bare om musikkens historie og betydning, men om fortida og kunsten generelt."<br><b>Olav Løkken Reisop, <i>Dagbladet</i></b></p><p> "Det er investert mye kjærlighet i tekstene, og grunnsynet er avantgardistisk: Kunsten er ikke en disiplin, men en transformativ erfaring, dermed må formidleren gå under strålen med hele kroppen og plaske rundt ... Finborud jager etter eksentrisk viten, og tekstene hans har dermed også ofte underholdningsverdi."<br><b>Susanne Christensen, <i>Klassekampen</i></b></p><p> "Her er det mye å lære, og den enkle bevegelsen fra kilde til kilde og eksempel til eksempel pirrer kunnskapstrangen så vel som nysgjerrigheten ... I det hele tatt har Finborud et beundringsverdig blikk for utviklingslinjer og enkeltmiljøers betydning i norsk musikk."<br><b>Bernhard Ellefsen, <i>Morgenbladet</i></b></p>
<p><em>Tårnet tronet ytterst på en åsrygg som kastet seg ned mot fjorden, omkranset av en hundremeterskog med livsbejaende furutrær. Nede i gryta skuet man opp mot spiret uansett hvor man befant seg. </em></p><p>En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.</p><p><em>Tårnet. Fyrtårnet</em> er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»</p>