<p>Ekspeditøren stoppet og lurte på hva jeg mente, og så sa jeg litt for direkte: «Jeg snakker med min avdøde kone», og hun smilte, gikk tilbake bak disken og spurte: «Kan du snakke med de døde?» og jeg svarte: «Jeg prøver, men heldigvis svarer de ikke.»<br> <br> Fem år er gått siden forfatteren ble enkemann. Gjennom ett år forsøker han å tenke over hva 45 års kjærlighet betydde. Skulle han vært mindre kompromissløs i møte med hennes foreldre, og undervurderte han hvor viktig barnetroen var for henne? Både datteren og hans 97 år gamle svigermor sier han dyrker sorgen og må komme seg videre, men hvordan gjør man det når man ikke lenger vet hvem man er uten sorgen? Og hvem er denne dobbeltgjengeren til hans avdøde kone, som en dag sitter på en benk utenfor vinduet hans? Med Langsom marmor fullfører Ole Robert Sunde sin kritikerroste sorgtrilogi.</p>
<p>Ole Robert Sundes oppmerksomhet er ustanselig rettet mot kunstuttrykk, av de forskjelligste slag, og fra nær sagt alle tider. I <i>Verden uten ende</i> retter Sunde blikket mot billedkunstnere som Michelangelo og Fin Serck-Hanssen, Vermeer og Lotte Konow Lund. Han leser bøker av Montaigne og Georg Johannesen, Defoe og Tor Ulven, Kipling og Jon Fosse. Han lytter til Muddy Waters og Arne Nordheim, Beach Boys og Charles Ives – og som alltid: Johann Sebastian Bach. Samtidig er Sundes møter med andre kunstneres arbeid springbrett for hans egen uforlignelige evne til å assosiere, til å trekke de merkverdigste paralleller, skape nye og overraskende forbindelser mellom kunst og levd liv. Og her er ikke bare essays om kunst: Sunde prøver å gå på ski, men ender med å skrive om langrenn isteden, og han gjør et helhjertet forsøk på å skrive en preken med ordet «sommer» som utgangspunkt. I en essaysamling av Ole Robert Sunde er det stor spennvidde. Slik også i <i>Verden uten ende</i>.</p><p><u><b>Anmelderne mener:</b></u></p><p> "Det handler ikke om høj overfor lav kunst, original overfor kopi, men intensiteten i udtrykket. Det handler om nøjagtighed og sanselighed. At skabe eller jagte præcise billeder der højner forståelsen for os selv og vor tid. Disse er ikke tilfældige greb, men værdier for måder at læse og tænke på som går igen i hans essays."<br><b>Alexander Carnera<i>, Le Monde diplomatique</i></b></p><p> "Ole Robert Sunde tar smaksprøver av så mange, og serverer dem til lesere som tilbys overraskende sideblikk på gamle klassikere. <br> Som når han slik formulerer sitt syn på Kafka: 'Tenk bare på Kafkas ører, vingeformede, alveaktige, for å rømme vekk, hvis ikke for å høre det som er truende over stor avstand ...' Slik holder Ole Robert Sunde det gående gjennom disse over 600 sidene, velopplagt og insisterende med et aldri hvilende blikk eller øre (...) Bredden og mangfoldet imponerer i <i>Verden uten ende</i>, det samme gjør de mange overraskende koblingene mellom det nære og det fjerne, mellom levd liv og kunstuttrykk" <br><b>Turid Larsen, <i>Dagsavisen</i></b></p><p> "... et av Sundes særtrekk er en utrettelig, ekstrem undersøkelsesiver når noe fanger hans interesse. Ingen detalj er uvesentlig, han nærleser, -lytter og -betrakter litteratur, musikk, kunst og natur. Entusiasmen smitter over på leseren, det føles brått maktpåliggende å spille 'Good Vibrations' tjue ganger etter hverandre eller umiddelbart skaffe seg <i>Robinson Crusoe</i> i opprinnelig, ikke-forenklet utgave."<br><b>Annette Orre, <i>Vårt Land</i></b></p><p> "Ole Robert Sunde er en språkets mester. Ikke stilistisk elegant i klassisk forstand, men presis og omhyggelig i sitt valg av ord og formuleringer. I sine beste tekster kombinerer han språklig frodighet med overraskende tolkninger og observasjoner av våre fremste kunstformidlere."<br><b>Torstein Hvattum, <i>Aftenposten</i></b> </p>
Forfatteren stiller menneskene inn i politiske sammenhenger.
Dette er roman der mange forskjellige historier spilles ut mot hverandre samtidig. En etterkrigsroman fra både Gardermoen og Troja, en dypt personlig samlivsskildring og en konsekvent utfordring av alle litterære konvensjoner.
Stor og utfordrende roman fra landets ledende avantgarde-forfatter Den overordnede handlingen i Jeg er som en åpen bok er enkel: Du skal møte din far, én gang om høsten, én gang om sommeren og én gang om vinteren. Minner og funderinger igangsetter utallige historier som pakker inn handlingen, som en eske inne i esker; historier om en familiefeide, en instrumentmaker i middelalderens Bagdad, et lykksalig skihopp, en stupfull kvinne med profetambisjoner, en syklende melankoliker, om å lese et Holbeinbilde, et Bachpartitur, for ikke å glemme å dra på tokt med vikinger, med grekerne på vei til Troja eller i en tømmerflåte sammen med neanderthalere. Jeg er som en åpen bok er en ytterliggående tekst fortellemessig, språklig og idémessig, om enn ikke uten en lett munterhet. Og i bunnen lurer spørsmålet: Hvordan kan vi avlese et individ?
Dette er en bok om å observere og å assosiere, om å være intenst nysgjerrig på alt det trivielle som omgir oss i hverdagen. Boken er en frittstående videreføring av kortprosasamlingene All verdens småting (1996) og Løsøre (2003).