Romanen om Knut Holmen som feirer 40-årsdagen ved å ta et oppgjør med seg selv.Fjorten dager før frostnettene (1935) innledes med at legen Knut Holmen feirer sin førtiårsdag alene på en restaurant. Han har gjort en strålende karriere, og er gift i et solid, om enn tilstivnet ekteskap. Holmen virker tilsynelatende tilfreds, men så begynner tankene hans å spinne. Han konkluderer med at til tross for sin ytre suksess, så er hans liv uten varme. Og på ett punkt i livet har noe gått galt. Fundamentalt galt. Lag for lag graver han seg nedover i sitt eget sinn, ruller opp scener fra sitt fortidige liv i håp om å finne svar.På den tiden Sigurd Hoel skrev romanen, begynte han å bli influert av psykoanalytiske teorier. Han gikk selv i terapi hos Wilhelm Reich, og viste stor interesse for den type selvgranskning som Knut Holmen bedriver. Romanens hovedtema kan oppsummeres i følgende sitat fra boken: «Glemt angst for glemte forgåelser ligger som skygger over vårt liv.» Det dreier seg om autoritetsfrykt og livsangst med røtter i et barndomshjem uten ømhet og fortrolighet.
<p>Hvorfor ble noen nordmenn landssvikere under annen verdenskrig? Allerede to år etter krigen turte Sigurd Hoel å ta i dette betente temaet, der han ser for seg venneflokken fra før krigen, og hvorfor de valgte så forskjellige veier. Ikke minst den modige innfallsvinkelen Hoel brukte, var egnet til å skape debatt.</p><p>Vi møter jeg-personen i romanen, som var en "god nordmann" og satte sitt liv på spill under krigen for å kjempe mot okkupasjonsmakten og nazistene. Likevel - var det tilfeldig at han havnet på den siden, mens andre ble landssvikere?</p>
<p>I 1931 vant <i>En dag i oktober</i> andreprisen i en stor nordisk romankonkurranse. Siden har den blitt stående som den første norske kollektivromanen, en sinnrik skildring av et tilfeldig adressefellesskap i en leiegård i Oslo. Handlingen springer ut fra én hendelse, en ung kvinne som får et psykisk sammenbrudd, og den videre historien avdekker steg for steg de andre leieboernes reaksjon. <i>En dag i oktober</i> var en svært avansert roman for sin tid. Den tar opp tematikk som Hoel også beskjeftiget seg med i andre bøker: forholdet mellom den kjølige intelligens og de egentlige verdier, ømhet og varme. Samtidig gir den et svartsynt bilde av ekteskapet som institusjon og de selvbedragerske livsformene i et besteborgerlig miljø.</p>
<p>I <i>Arvestålets</i> sluttscene stanser hovedpersonen Håvard på en høyde og ser ut over den fremmede bygden han skal slå seg ned i, der han ikke kjenner et menneske.</p><p>"Noen vei tilbake fantes ikke. Hjem igjen til Telemark kom han aldri mer. Han var æreløs, men ingen visste det her. Han kunde gå sin gang mellem folk, og ingen kunde peke på ham bak ryggen hans og hviske hvem han var."</p><p><i>Arvestålet</i> er den første delen av storverket om Håvard Gjermundsson Viland, Sigurd Hoels "studium i janteloven" fra et norsk bygdesamfunn omkring 1820, som senere fullføres i mesterverket <i>Trollringen</i>.</p>
<p>Sigurd Hoel (1890 – 1960) var en hovedskikkelse i mellom- og etterkrigstidens norske kulturliv. Han huskes først og fremst for sitt betydelige forfatterskap, en imponerende rekke romaner og skuespill i ulike sjangre. Men han gjorde seg også sterkt bemerket som forlagsmann, kritiker oversetter og essayist.</p><p>Hoel ga ut hele fire essaysamlinger i sin levetid: <i>Tanker i mørketid</i> (1945), <i>Tanker fra mange tider</i> (1948), <i>Tanker mellom barken og veden</i> (1952) og <i>Tanker om norsk diktning</i> (1955).</p><p>Utvalget av essays i denne boka ble gjort av Nils Lie for Fakkelserien i 1962.</p>
<p><i>Jeg er blitt glad i en annen</i> er romanen om Fredrik fra <i>Syndere i sommersol</i> som vender tilbake til holmen der alt skjedde treogtyve år senere. Hovedtemaet er ekteskapet mellom Fredrik og Sigrid og hvordan det langsomt utvikler seg til en krise. Men samtidig fortelles også historien til de andre som var med den gangen. Boka er en frittstående fortsettelse av <i>Syndere i sommersol</i>, og parene er nå blitt middelaldrende og desillusjonerte.</p>
<p><i>Trollringen</i> er en rik roman som byr på en mosaikk av motiver og tematikk; som på samme tid er historisk roman, skjebnedrama, folkelivsskildring, sosialroman og ikke minst en dyptloddende psykologisk studie. Selve historien knytter seg direkte til romanen <i>Arvestålet</i> (1941), og gir en bred skildring av en avsidesliggende bygdekrok på Østlandet i 1820-årene, med bønder og husmenn i hardt slit i et foreldet landbruk. Til bygda kommer Håvard Gjermundsen Viland fra Telemark, med optimistiske reformplaner. Han gifter seg til en gård og vil gå i gang med moderniseringer og forbedringer. Men han møter motstand fra første stund. Ikke bare fra menneskene i bygda, men også fra sin egen voksende skyldfølelse og fortidens makt over hans sinn. </p>
<p>«Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt. Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders! An-ders!» <em>Veien til verdens ende</em> er barndomsskildringen som helt og holdent ser verden gjennom barnets øyne, og opplever verden ut fra hvordan den ser ut for en fire-femåring, og endringene fram til ungdomsårene. Boka blir gjerne omtalt som Sigurd Hoels rikeste verk.</p>