<p>Natt til torsdag 9. februar 2017 rammes Tove Irene Langsveen av sitt livs mareritt: Sønnen Sivert tar sitt eget liv på studenthybelen i Trondheim. Sivert blir bare 20 år gammel. I en grønn stoffkledd notatbok skriver han: «Mor og far. Det er ikke lett å oppgi ALT man har: JEG ELSKER DERE.»</p><p>Men Sivert har skrevet langt mer. Hans drøm var å bli forfatter, og på pc-en finner Tove et ferdig skrevet manus. Det handler om ensomhet, om å komme ut av skapet og om en som heter Tomas. «Egentlig tror jeg han lengtet etter en kjærlighet han aldri hadde fått. Men når man lengter etter noe man aldri har fått, kan man heller aldri få det, det er uoppnåelig, det hører fortiden til. Det er <i>det </i>med den knuste fortiden, at den så ofte også knuser det potensialet som ligger i fremtiden», skriver Sivert.</p><p>Tove bestemmer seg for å utgi Siverts tekster. Og for å skrive sine egne. Savnet etter sønnen er bunnløst. De var nære, diskuterte litteratur og gikk turer sammen. Nå sitter hun igjen med alle spørsmålene. Ett av dem er: «Du visste dette var siste gang vi snakka sammen på chat, eller i det hele tatt hadde en dialog. Gråt du?»</p><p>Jeg går inn på det kalde soverommet. Februarkulden trenger seg gjennom sprekken idet åpne vinduet. Jeg er urolig, og idet jeg skal legge meg, hører jeg et høgt pling fra telefonen. Jeg skvetter til. Denne lyden kommer stadig tilbake til meg, den vil ikke slippe taket. Det er lyden av mørke, død og stillhet. Jeg ser Facebook-statusen din lyse mot meg i mørket. Du har tagget 16 personer som stod deg nær og betydde mye for deg. Det står: «Livet … det er faen meg hardt. Man må gi litt faen. (Hvis noen lurer på hvorfor de er tagget her: ganske enkelt fordi de har bidratt med noe vesentlig …) Amor Fati tross alt.»</p>