Selvransakende roman om lengselen etter radikale livsvalg - og hvor galt det kan gå. Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer. Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden - i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås? Hun må vite mer, og begynner å grave i farens fortid. Samtidig må hun konfrontere seg selv med de typiske 70-talls-overskridelsene som fant sted i kollektivet, og sin egen rolle og ansvar i dette.
Innsiktsfullt og gripende om aldring og lengsel etter nærhet. Sex er voksenlivets lek og håp om intimt fellesskap. Det er hengivelse, risiko og overskridelse. Det er et dunkelt løfte om belønning og tilfredsstillelse. Hvordan ser dette ut for en kvinne over midtveis i livet i et mangeårig ekteskap, der han har følt seg styrt, mens hun har følt seg avvist? Hun som en gang for tjue år siden har bedratt ham, han som bekjenner for henne at han lever et dobbeltliv med en yngre elskerinne og gjerne vil fortsette med det. Hvilke vilkår har kjærligheten og begjæret i vår tid, i vår verden? Hva skjer med dem vi bedrar, med dem vi forlater? Hva skjer med oss som bryter og som vil leve et annet liv? Forblir vi intakte? Eller blir vi, på tross av våre inderligste forsøk, brutt opp og noen ganger helt ned i møte med ansiktet til den man en gang elsket, av berøringen, av lukten, følelsen, av minnet om følelsen.