For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

By giving a voice to electrician Krister Larsen, Andreassen draws an intricate portrait of a main character, who breaks a long row of stereotypes. In a similar way, he revives words and expressions that would otherwise seem like archaic sayings […] A quirky and at times sardonic presentation of the Norwegian man in crisis, chronicled as a monologue by slipped-disc sufferer and electrician Krister Larsen who, after a stint of unemployment, is given the task of teaching Norwegian to foreigners. A joyous reunion after a ten-year absence with an outstanding novelist.

A tremendously well-constructed monologue composed in perfect pitch. Intelligent. Like a vulnerable, angry, tender man, who stands alone, outside of the mainstream.

There are many ways of evaluating the importance of a novel, but one parameter is whether it tells us something new that cannot be displayed in any other way. And when considered in this way, Kyrre Andreassen’s new novel scores ten out of ten.

I do not know many authors here in Norway who would be able to pull off a linguistically driven project as Andreassen does in Furthermore, I Consider That Carthage Must Be Destroyed. [...] This book is entertaining, really funny in fact, but also brutal. The brilliance of the novel - nothing less – lies within the cool but elegant transition to something darker, the more threatening and irrational aspects of the cheerful chatterbox from Drammen.

Dette er like mye en kjærlighetshistorie som om en mann med identitetskrise. (…) Sjeldent har en roman gitt meg håp og gjort meg irritert på samme side. (…) Likevel får Kyrre Andreassen til en flyt og en drive av sjeldenheten.

<p>Vi som siden 2006 har ventet på mer fra Kyrre Andreassen har ikke ventet forgjeves. <em>For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges</em> er en svir å lese. (...) Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen - intet mindre - ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen.</p>

<p>Det er mange måter å bedømme betydningen av en roman, men en målestokk er om den forteller om noe nytt som ikke kan formidles på andre måter. Og der scorer Kyrre Andreassens siste roman full pott.</p>

Språklig kraftfullt om et reflekterende råskinn.

<p>Det har gått ti år sidan den førre boka til Kyrre Andreassen kom ut, og han har nytta tida godt, for den nye romanen hans er særs grundig gjennomtenkt og skriven med eit språk som er både originalt, truverdig og konsekvent, ikkje minst når det bryt med reglane. (...) Romanen er kort sagt imponerande god.</p>

<p>Andreassen er en framifrå miljøskildrer, her møter vi boligfeltnorge med sine sammenligningskonkurranser av bil, hage og materielle verdier, manglende interesse for politikk, dæsj av fremmedfrykt og sladder, samt hverdagslykke og oppofrelse for barnas idretts- og korpsaktiviteter. (…) mye humor stiger opp fra det jeg antar er hans buskerudske karakteristikkevne.</p>

<p>Kyrre Andreassen har et språklig overtak, og gir en stemme til menns misnøye.</p>