De små jentene

Monica Isakstuens roman er som et kraftfullt julivær: Det kan være vilt og brutalt, med lynende smell og piskende vind. Men bak uværet dukker himmelen frem, blå og forsonende, med drømmer om forandring og en ny, gryende sommerdag.

Bare for å ha det unna først som sist: De små jentene er en skikkelig god bok, en klok, morsom og rørende historie om morskap, sorg og lengsel etter nærhet. Ikke minst er den raffinert fortalt, og forbausende balansert til å bæres av en jeg-forteller.

Et nytt eksempel på Monica Isakstuens begavelse for å finne stadig nye, originale språklige tvister på evig aktuelle temaer.

Ved å vise fram refleksene og tvangsmønstrene som finnes i forholdet til våre nærmeste, og generasjonskonfliktene det ofte innebærer, gir Isakstuen et presist, konsentrert bilde av, ja, nesten alt som er vanskelig med å sjonglere de ulike rollene man spiller i et liv.

Energisk, lekent, sårt og smart. Tankevekkende. […] Isakstuen skriver med utsøkt tempo og rytme. Jeg er glad for at hun tør leke seg så mye.

«De små jentene» er episodisk og ofte filmatisk i formen, og språket er skarpt som stillehavsøsters.

Kom dere videre – vekk – tenker jeg, og innser plutselig hvor skarpt det er å la leseropplevelsen speile hovedpersonens klaustrofobi.

Denne boka er ein litteraturpris verdig.

De små jentene set i scene korleis nærskylde har det med å setje opp stengsel og grenser for einannan og for samværet, men samstundes alltid ber på høvet til å setje kvar andre fri. Dei små jentene lever inne i oss som ei kjelde til nye og friske måtar å gjere ting på, ei evne til å sprenge dei rammene som er for elda og rigide.