Løvetemmeren

Det er januar og bitende kaldt i Fjällbacka. En halvnaken jente kommer løpende ut av skogen, rett ut på veien foran en bil. Sjåføren rekker ikke å stoppe. Da Patrik Hedström og hans kollegaer blir varslet om ulykken, er jenta allerede død. Fire måneder tidligere forsvant hun på vei hjem fra den lokale rideskolen, og siden er det ingen som har sett henne. Det viser seg at hun er blitt utsatt for en forbrytelse, og Patrik Hedström og hans kollegaer frykter at hun ikke er alene om denne skjebnen.

Samtidig holder Erica Falck på å grave i en gammel sak. En familietragedie som førte til en manns død. Gang på gang besøker hun mannens kone, som ble dømt for drapet, men Erica får ingen svar. Hva er det kvinnen skjuler? Erica kjenner på seg at det er noe som ikke stemmer. Og det virker som om fortiden kaster sine mørke skygger over nåtiden.

Løvetemmeren er Camilla Läckbergs niende krim om Erica Falck og Patrik Hedström.

«Läckberg leverer.» Sindre Hovdenakk, VG

«Camilla Läckberg kan skrive krim, det hersker det ingen tvil om.» Torbjørn Ekelund, Dagbladet

«Dette er en slutt som man grøsser av når man er ferdig med den siste siden. Det skal Läckberg ha honnør for.» Eva Myklebust, Fædrelandsvennen
 
«DETTE ER opplagt en fascinerende svensk krim med virkelighetsnære komponenter og et betydelig spenningsnivå.» Jon Terje Grønli, Gjengangeren

Tidsklemmekronikøren

Ufine og alkoholiserte antihelter i krimbøker aksepteres og hylles. Men er helten en trippelarbeidende hverdagshelt av en småbarnsmor, kan forfatteren forvente seg masse tyn. Se bare på Camilla Läckberg.

Camilla Läckbergs«Løvetemmeren», hennes niende krim med forfatter Erica Falck i hovedrollen, ligger i disse dager på topp tre på salgslistene i Norge, slik de fleste av de åtte foregående bøkene i serien har gjort før denne.
Det er ikke takket være anmeldelser som den i Dagbladet, hvor kritikeren etter å ha konstatert at«Camilla Läckberg kan skrive krim» og at hun «turnerer komplekse plott og er flink til å vikle dem ut og til å intensivere trykket», bruker så godt som hele resten av anmeldelsen til å utdype sin irritasjon over at forfatteren «sper ut» krimmen med så mye «utenomsnakk»:
«Utroskap, forestående skilsmisser, unger som griser med maten og ikke får sove og har kolikk og det ene med det andre. Alt sammen skildret i en jovial pludretone – omtrent slik to venninner i mammaperm ville formulert det over en kopp kaffe», skriver anmelderen, som selv om han er mann, tydeligvis har mye erfaring med hva nybakte mødre pleier å snakke sammen om når de treffes.

Riktig nok innrømmer den samme anmelderen at Läckberg er blitt en av Skandinavias mestselgende krimforfattere med slikt «utenomsnakk» som ett av sine tydeligste varemerker, slik at det «kanskje er meningsløst» å kritisere akkurat det. At han likevel gjør det, er interessant. Fordi slik kritikk er så vanlig. «Jeg leser ikke chick-lit», sa feminist og krimforfatter Liza Marklund da hun ble spurt om Camilla Läckberg for mange år siden. Med andre ord: Det er for mye kjæresteri, hverdagsliv, barn- og familieliv i sistnevntes bøker. De er visst ikke seriøse nok.

Men svært realistiske. Gjenkjennelige, i all sin hverdagslighet. Langt mer så enn alle de alkoholiserte og antisosiale kasusene som ellers befolker helterollene i krimsjangeren. Bok for bok får leseren være del i Erica Falcks liv slik det utvikler seg. Hun er først singel og nyforelsket, siden ubehagelig høygravid, så barselsdeprimert og sårbar førstegangsmor, tidsklemt tvillinggravid og handlekraftig storesøster – før vi nå møter henne og ektemannen Patrik igjen som slitne, men rimelig harmoniske foreldre til tre barn i barnehagealder, inkludert to troll i den verste trassalderen.

Slik er livet! Ikke for alle, så klart, men for langt flere mennesker enn man skulle tro hvis man brukte krimsjangeren, og da særlig krimheltene, som lærebok på hvordan folk lever livene sine i Skandinavia utover 2000-tallet. Camilla Läckberg bruker humor og empati i skildringene sine, samtidig som hun med letthet og vidd setter ordet på mange av utfordringene ved å leve sammen som mennesker, og i parforhold av ulike valører.

Som da hun i«Løvetemmeren» lar Erica Falck sette ord på det forskere kaller «det tredje skiftet», nemlig all planleggingen som følger med småbarnslivet, arbeid som i heterofile familier svært ofte tilfaller husets kvinne: «Uten å klage utførte [ektemannen] sin del av husarbeidet og tok like mye ansvar for ungene som hun. Men hun kunne likevel ikke påstå at de var hundre prosent likestilt. Det var hun som måtte være prosjektleder, som la merke til når ungene hadde vokst ut av klærne og trengte nye, som visste når de skulle på utflukt i barnehagen og måtte ha med seg matpakke, eller når de skulle vaksineres. Og tusen andre ting [ ...] Alt dette satt i ryggmargen, men det virket som om det var umulig for Patrik å ha overblikk over sånne ting. Hvis han ville det, da». En smart oppfanget observasjon, enkelt og klart formidlet.

Läckbergs virkelige forse ligger nettopp i slike observasjoner. I de realistiske skildringene av familieliv. Kanskje særlig av kvinners liv. Man kan mye lettere finne negative ting å si om krimplottene hennes, som følger en så skjematisk oppskrift at det er svært enkelt, i hvert fall for alle som har vært gjennom et par av bøkene hennes før, å lese seg til hvem fra det faste førtidsplanet som må være den bestialske gjerningspersonen å lete etter på«Løvetemmerens» nåtidsplan. Uprofesjonaliteten i politiet er komisk urealistisk, og det er passe usannsynlig at Erica Falck også i denne boka skriver om en sak som «tilfeldigvis» er knyttet til saken hennes ekstremt uprofesjonelle ektemann Patrik skal løse, selvsagt med Ericas innblanding. Hva skjedde egentlig med politiets taushetsplikten her? Språket hennes er effektivt nok, men ikke akkurat overdrevent oppfinnsomt, fullt av setninger à la «De snødekte grantærne var som en hvit kulisse bak henne».

Det mest interessante med Camilla Läckbergs bøker, er ikke mordmysteriet, med hverdagsskildringene. Det er «utenomsnakket» som løfter henne, som gjør bøkene hennes unike – og elsket. Vanlige trippeltarbeidene småbarnsmødre i normalt velfungerende parforhold er nemlig ikke spesielt mye omskrevet i litteraturen, verken i eller utenfor krimsjangeren. Det gjør Erica Falck ekstra interessant, og viktig. Og realistisk, i tilfelle noen tvilte. Erica strever alltid med å finne barnevakter slik at hun kan få jobbet som forfatter. Da årets høyst ikke-fiktive Kritikerpriser for litteratur ble delt ut, to av dem til kvinner i småbarnsfasen. Begge takket hver sin mor. Ikke for litterær inspirasjon eller trygg oppvekst. Men for at hun stilte opp som barnevakt.

Camilla Läckberg bruker humor og empati i skildringene sine.

Gerd Elin Sandve, Rogalands Avis