Koryfeene

Lena Andersson har skrevet en perfekt postmoderne roman.

Det er en underholdende roman, og analysen er nøktern og nøyaktig.

Andersson er en av Sveriges mest interessante og motstridende skribenter. Hennes språklige presisjon er hardtslående …

Lena Anderssons konspirasjonsroman om Palme-mordet er full av vink til oss nerder.

Akkurat som vi i dag går til Vilhelm Mobergs, Eyvind Johnsons, Sven Delblancs og Sara Lidmans romaner for å forstå livsvilkårene som historiebøkene ikke kan frambringe, kommer framtidens lesere til å søke seg til Sveas sønn, Datteren og Koryfeene. Da kommer de til å forstå og forundres.

Lena Andersson skriver med den samme bitre friskheten som alltid. Hun utmerker seg i hvordan hun behandler politiske motiver og drivkreftene hos karakterene sine, og det er ekstra spennende for alle som gjenkjenner dem. Særlig skarp er hun i den psykologiske analysen av selvbedrag og selvrettferdighet.

Uansett hva man mener om Lena Anderssons teorier, de som kommer fram i artiklene hennes eller i denne romanen, så er det svært underholdende å følge henne tilbake til 1980-tallets Sverige. Hva som er alvorlig ment, og hva som er satire, er vanskelig å vite, noe som slettes ikke er en svakhet ved romanen, men en styrke.

Andersson veksler uanstrengt mellom satire og alvor, påfunn og realisme.

Utstudert lekent om Palme-mordet.

Som sedvanlig retter Andersson en presis og sviende lysstråle mot maktas strukturer, ironiserer og latterliggjør, og formulerer seg med språklig lekenhet og finesse.

Lena Andersson dikter videre på Palme-drapet i en satirisk og leken roman.

Århundrets beste konspirasjonsroman.