<p>I denne boken går Tomas Espedal til angrep på seg selv og sitt eget språk; her handler det om å slåss, på alle plan: Det starter med den fysiske kampen, gateslagsmålene, boksekampene, slåssingen mot foreldre og kjærester. Jeg-personen slåss for å slå seg opp og fram, for å kjempe seg vekk fra sin arbeiderklassebakgrunn, noe han kun tror er mulig ved å ødelegge seg selv. Men i møtet med døden, den kampen han aldri kan vinne, bestemmer han seg for å forandre strategi, han vil forsøke å leve. Han vil forsøke å leve et stille og rolig liv.</p>
Biografi (glemsel) er Tomas Espedals (f. 1961) sjette roman siden debuten i 1988. I korte, poetisk fortettede prosatekster formidler denne beretningen et fragmentarisk innblikk i en tilværelse, en nær og inngående studie i en ung manns liv, i hans refleksjoner, sansninger og erindringer. Glimtene tekstene kaster over jeg-personen favner ham som sønn til en døende mor, som far til en seks år gammel datter, som kunstner, og som ektemann i et hastig inngått og raskt avsluttet ekteskap. Biografi (glemsel) er en dypboring i et individs erfaringer, og i de forhold til andre mennesker dette individet står i. Samtidig er det en roman som med overbevisende styrke viser hvilken sikker språkkunstner Espedal er. Her er en følsomhet og et nærvær i språket av sjeldent merke, innsiktsfullt presise observasjoner og overraskende formuleringer, som gir denne uortodokse romanen nærmest prosalyriske kvaliteter. Beskrivelse: Romanen gir et fragmentarisk innblikk i en tilværelse, en nær og inngående studie i en ung manns liv, i hans refleksjoner, sansninger og erindringer. Glimtene tekstene kaster over jeg-personen favner ham som sønn til en døende mor, som far til en seks år gammel datter, som kunstner og som ektemann, i et hastig inngått og raskt avsluttet ekteskap. Fortsetter i Dagbok (2003) og i Brev (2005).
Følelsessterke notater fra et år døden har satt sitt preg på. Om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen og arbeidet - til en slags lykke. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) er nettopp det tittelen sier: en dikters opptegnelser fra et år - et år døden har satt sitt preg på. Og boken er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Her er personlige nedtegnelser som til tider er nådeløst ærlige i sin selvransakelse, men her er også notater om hverdagslige gjøremål, reiser og arbeid, små erindringsglimt. Det dagbokaktige kontrasteres av vakre, prosapoetiske meditasjoner over døden, formidlet med et usedvanlig følelsesmessig nærvær. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste - til en slags lykke.