<p><em>Lyst</em> er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring.</p> <p>Om reiser og kjærlighetsforhold.</p> <p>Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København.</p> <p>Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap.</p> <p>Om penger og god og dårlig økonomi.</p> <p>Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?</p>
<p>I denne boken går Tomas Espedal til angrep på seg selv og sitt eget språk; her handler det om å slåss, på alle plan: Det starter med den fysiske kampen, gateslagsmålene, boksekampene, slåssingen mot foreldre og kjærester. Jeg-personen slåss for å slå seg opp og fram, for å kjempe seg vekk fra sin arbeiderklassebakgrunn, noe han kun tror er mulig ved å ødelegge seg selv. Men i møtet med døden, den kampen han aldri kan vinne, bestemmer han seg for å forandre strategi, han vil forsøke å leve. Han vil forsøke å leve et stille og rolig liv.</p>
Biografi (glemsel) er Tomas Espedals (f. 1961) sjette roman siden debuten i 1988. I korte, poetisk fortettede prosatekster formidler denne beretningen et fragmentarisk innblikk i en tilværelse, en nær og inngående studie i en ung manns liv, i hans refleksjoner, sansninger og erindringer. Glimtene tekstene kaster over jeg-personen favner ham som sønn til en døende mor, som far til en seks år gammel datter, som kunstner, og som ektemann i et hastig inngått og raskt avsluttet ekteskap. Biografi (glemsel) er en dypboring i et individs erfaringer, og i de forhold til andre mennesker dette individet står i. Samtidig er det en roman som med overbevisende styrke viser hvilken sikker språkkunstner Espedal er. Her er en følsomhet og et nærvær i språket av sjeldent merke, innsiktsfullt presise observasjoner og overraskende formuleringer, som gir denne uortodokse romanen nærmest prosalyriske kvaliteter. Beskrivelse: Romanen gir et fragmentarisk innblikk i en tilværelse, en nær og inngående studie i en ung manns liv, i hans refleksjoner, sansninger og erindringer. Glimtene tekstene kaster over jeg-personen favner ham som sønn til en døende mor, som far til en seks år gammel datter, som kunstner og som ektemann, i et hastig inngått og raskt avsluttet ekteskap. Fortsetter i Dagbok (2003) og i Brev (2005).
Følelsessterke notater fra et år døden har satt sitt preg på. Om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen og arbeidet - til en slags lykke. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) er nettopp det tittelen sier: en dikters opptegnelser fra et år - et år døden har satt sitt preg på. Og boken er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Her er personlige nedtegnelser som til tider er nådeløst ærlige i sin selvransakelse, men her er også notater om hverdagslige gjøremål, reiser og arbeid, små erindringsglimt. Det dagbokaktige kontrasteres av vakre, prosapoetiske meditasjoner over døden, formidlet med et usedvanlig følelsesmessig nærvær. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste - til en slags lykke.
<p>Det handler om å gå. Å begi seg av gårde til fots, ned den åpne veien; en romantisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, gå seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer; drive gatelangs i Paris og Istanbul, krysse broer og grenser; gå inn i fremmede land, ukjente områder. Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv. Han finner sine egne ruter, men gjør også avstikkere langs sporene til kjente vandrere fra litteraturhistorien: Rousseau, Wordsworth, Hölderlin og Rimbaud; han leser dikterne og filosofene for å forsøke å lære seg den kunsten det er å gå.</p><p> «<i>Gå. Eller kunsten å leve et vilt og inderlig liv</i> er en sjelden og vidunderlig blanding av selvutleverende bekjennelser og saktegående reiseskildring.»<br>Knut Hoem, <i>NRK P2</i></p><p> «… skrivekunst som overgår det meste av det som er aksepterte høydepunkter i moderne norsk litteratur.»<br>Knut Ødegård, <i>Aftenposten</i></p>
<p> Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne.<br /> <br /><i>Imot kunsten</i> er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.</p><p> GYLDENDALPRISEN 2009<br /> KRITIKERPRISEN 2009<br />NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS</p><p> "... en utrolig rik roman, som helt klart vil stå fram som en av årets beste og som sikkert også vil kvalitetsbardunere norsk litteratur ytterligere i utlandet"<br />Stein Roll, <i>Adresseavisen</i></p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5/629590-1-nor-NO/terningkast5_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5" title="terningkast5" /> </div> </div> </div> </div><p> "For det første er <i>Mod kunsten</i> så pokkers hamrende godt skrevet. Uden at det sker på en demonstrativ måde, glitrer ordene næsten som dugdråber i tekstens spindelvæv. Der er næppe en side uden en formulering, man må glædes over, eller et skarpt indblik, man kan føle jaget af"<br />Kim Skotte, <i>Politiken</i></p><p>Antatt for utgivelse i USA, Storbritannia, India og Danmark</p><p><a href="http://www.kritikerlaget.no/pages/nor/472-kritikerprisen_for_beste_voksenbok_2009_til_tomas_espedal" target="_blank">Kritikerlagets tale ved tildelingen av Kritikerprisen</a></p><p><a href="http://intra.gyldendal.no/data/no/Attachments/1654/Pristale_for_Tomas_Espedal_170310_1_.pdf" target="_blank">Pristale ved tildelingen av Gyldendalprisen</a></p><p> "… en av de vakreste, viktigste bøkene jeg har lest på mange år"<br />Johan Harstad, Klassekampen</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5/629590-1-nor-NO/terningkast5_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5" title="terningkast5" /> </div> </div> </div> </div><p> "... man kan (...) frydes hæmningsløst over at et andet menneske med sine ord kan få en til at tænke nyt om sit liv, uanset hvor gammelt det er"<br />Charlotte Rørth, <i>Nordjyske Stiftstidende </i></p><p> "Tomas Espedal har et personlig farget litterært prosjekt han forfølger og utvider med fascinerende kraft og konsekvens (...) Så fint at han fins" <br />Steinar Sivertsen, <i>Stavanger Aftenblad</i></p><p> "<i>Imot kunsten</i> angriper litteraturen samtidig som den er intenst litterær. Våre største sorger og kvaler, de individuelle erfaringene som i kunsten ofte blir så fattige, finner et eget språk." <br />Bernhard Ellefsen, <i>Morgenbladet</i></p><p> "Den gjør det i et poetisk språk som både fanger inn grenseløse og korte lykkestunder, men som i enda større grad dveler ved tap og sorg som skal og må komme. Espedals språk gnistrer til, enkelte setninger står og lyser i sin rike flertydighet"<br />Hans H. Skei, <i>Aftenposten</i></p><p> "Espedals bok fremstår nettopp som et glimrende stykke arbeid som ikke foretar enkle, kunstferdige snarveier, og derfor blir bunnsolid"<br />Gro Jørstad Nilsen, <i>Bergens Tidende</i></p><p> "Kanskje det er så enkelt. <i>Imot kunsten</i> handler om savn, og Tomas Espedal fortjener å bli utgitt på førti språk" <br />Frode Johansen Riopelle, <i>Klassekampen</i></p><p> "<i>Imot kunsten</i> rører meg med si morshistorie og stadfestar igjen at Tomas Espedal skriv stor romankunst"<br />Margunn Vikingstad, <i>Dag og Tid</i></p><p> "Med en suveræn blanding af stillejer - dagbog, essay, romanagtige iscenesættelser,selvbiografi, familiekrønike - skiftevis registrerer Espedal hverdagens småtraumatiserede gang med nærmest demonstrativ banal detaljerigdom og folder mægtige perspektiver ud om familier, liv og død, og hvad kunsten kan bruges eller ikke bruges til"<br />Jakob Levinsen, <i>Jyllands-Posten</i></p><p> "Hans reflektioner over livet og kunsten og døden danner en sørgmodig symfoni af stemninger, der giver genklang. Man glemmer ikke med det første manden i huset på øen"<br />Katinka Bruhn, <i>Weekendavisen</i></p><p> "Som sine landsmænd i desenere års overdådige norske forfatterboom - og dog på sin helt egenlabyrintiske måde - bevæger Tomas Espedalsig således mellem en demonstrativ melankoli, en maskulin afmagt, en bindingtil fortiden og en sproglig urkraft, der på sælsom vis kommer det selv sammested fra."<br />Liselotte Wiemer,<i> Kristeligt Dagblad</i></p>
En fortelling om forandringer og arbeid, om bevegelse og ro, om å flytte og om å bo Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne. Imot kunsten er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.
<p><i>Imot naturen</i> er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen.</p><p>Vinner av Brageprisen 2011.</p><p>Nominert til Bokhandlerprisen 2011.</p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/gyldendal/forfattere/winslow-don/terningkast6/978330-1-nor-NO/terningkast6_logo.jpg" width="39" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast6" title="terningkast6"> </div> </div> </div> </div><p> "Imot naturen er en av årets sterkeste og mest originale utgivelser."<br>Sindre Hovdenakk, <i>VG</i></p><p> "Imot naturen blir rett og slett en kjærlighetshistorie som trekker leseren til seg med stor kraft og som taler rett til alle som har opplevd kjærlighetssorg eller lurer på hvordan det kjennes." <br>Ingunn Økland, <i>Aftenposten</i></p><p> "Det som gjør Espedal til en forfatter i elitedivisjonen er evnen han har til å lade det tilsynelatende hverdagslige med en særegen, språklig klang. Espedal utnytter det rike registeret som finnes av konnotasjoner i det litterære språket på samme måte som poeter gjør."<br>Gro Jørstad Nilsen, <i>Bergens Tidende</i></p><p> "... undertegnede beveges til bunns i denne åpenbaringen av en bok. Jeg kjenner ingen annen norsk forfatter som skriver så vakkert om sorg."<br>Stein Roll, <i>Adresseavisen</i></p><p> "Med sine siste utgivelser skriver Espedal poesi og selvbiografi sammen, i en unik, norsk prosa. Imot naturen er en distansert og nærgående skildring av et eldgammelt tema: umulig kjærlighet. Han skriver det i stykker og setter det sammen igjen, i lange, motgående bevegelser."<br>Tom Egil Hverven, <i>Klassekampen</i></p><p> "Ingen beskriver hverdagen – alle livets små gjøremål – med større følsomhet, ingen fletter inn eksistensielle spørsmål på en mer tilforlatelig måte, selv Knausgård må vike."<br>Ellen Sofie Lauritzen, <i>Dagsavisen</i></p><p> "Det er en kort fortelling, som likevel får med seg en mengde vesentlige valgsituasjoner og små dramaer i hovedpersonens liv. Sammenkjedingen av de ulike tidsplanene og hendelsene til en større bevegelse er imponerende utført. Overgangene fra den ene hendelsene til den andre – ofte med betydelige sprang i tid, er usedvanlig smidige."<br>Ane Farsethås, <i>Morgenbladet</i></p><p> "Få norske romaner er fylt av en så praktfull prosa og så mange passasjer man får lyst til å sitere som Tomas Espedals."<br>Kåre Bulie, <i>Dagens Næringsliv</i></p><p> "Imot naturen står som ei av hovudbøkene i den norske bokhausten."<br>Alf Kjetil Walgermo, <i>Vårt Land</i></p> <div class="object-left"><div class="content-view-embed"> <div class="class-image"> <div class="attribute-image"> <img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5/629590-1-nor-NO/terningkast5_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5" title="terningkast5"> </div> </div> </div> </div><p> "Tomas Espedal er hovedpulsåren i norsk samtidslitteratur."<br>Bjørn O. Mørch Larsen, <i>Bergensavisen</i></p>
<p>Anne Marie Andersen var den eldste i en søskenflokk på åtte og var tidlig egenrådig og selvstendig; hun tok arbeid som lærer og etter hvert som skuespiller, og det var som en syvogtyveårig og vakker skuespiller på Nationaltheateret at hun møtte den langt eldre teaterhateren Knut Hamsun. Han fikk henne til å oppgi skuespilleryrket, gjorde henne gravid fire ganger og flyttet henne gjentatte ganger til nye steder i landet, men Marie var så mye mer enn sin manns kone; hun var en sterk kvinne som gjennomlevde store kriser og som gjorde skjebnesvangre feil; hun ble forfatter og foredragsholder, turnerte med stor suksess i Tyskland og ble nazist og siden fengslet som landsforræder etter krigen.</p> <p>Hun skrev sine to selvbiografier og mesterstykker: <em>Regnbuen</em> og <em>Under gullregne</em>n, og de sene årene hennes var preget av det harde arbeidet med å opprettholde Nørholm som et gårdsbruk og hjem for den sterkt skadeskutte familien Hamsun.</p>