Lyst (En forfatters selvbiografi)

For å si det som det er, var jeg sterkt beveget av "Lesefrukter", på en måte jeg sjelden opplever i møte med samtidslitteraturen. […] … mot slutten av beretningen løfter Espedal på uventet vis døden ut av de luftige spekulasjonenes rike og over i det smertefullt konkrete: Han ringer til sin gamle venn Tom Wolfe ("ja, han heter faktisk det") fra Skytterveien, og får høre om alle dem av deres jevnaldrende fra blokkene der som ikke lever lenger. Han nevner navnene deres ett for ett, listen synes endeløs, og dette er virkelige personer. "De er alle døde", sier Tom, før han fortsetter med å ramse opp navn, og Espedal må be ham stoppe, han orker ikke å høre mer. Dette er noe annet enn den personlige og litterære døden han dyrker ellers i romanen; dette ligner en kollektiv død, som har rammet menn fra de ubemidlede samfunnsklassene, menn som engang var gutter, som i sitt ville og farlige fellesskap omkring blokkene i Skytterveien utgjorde en hel livsverden. Og det mest sympatiske med Espedals forfatterskap er den usvikelige viljen til å minnes dem, og andre av livets skakke, trøblete og marginale skikkelser, som ikke har status eller utsikter, men som ikke desto mindre gir farge, rikdom og mening til omgivelsene gjennom sin eksistens. Det samme kan man si om denne Espedal-utgivelsen, som jeg – tross innvendingene – anbefaler uten forbehold.

Detaljrikt og treffende om forfatterblikket. […] En av de fineste scenene i boka tar for seg dette dialogiske, men også analogien mellom det kjente og det ukjente, fra en både morsom og interessant vinkel. Espedal har i denne sekvensen mottatt Gyldendalprisen, og dermed heder og ære, samt en klekkelig sum penger. Mens han sitter på Statholdergaarden med prisjuryen, sin redaktør og sin forlegger kjenner han tilfreds konvolutten med sjekken i den ene innerlommen på findressen. Men på den andre siden oppdager han også en annen konvolutt: et kjærlighetsbrev fra en gammel flamme. Det er noe distinkt proustiansk i hvordan det nåtidige blikket hektes opp i glimt fra fortiden i denne utgivelsen, noe som vrir den inn i noe mer enn det biografiske. Hvorfor blir jeg så rørt av scenen på den fasjonable restauranten? Kanskje fordi vi alle sitter på hemmeligheter «på innerlomma», men også fordi samtiden alltid vil brytes opp av fragmenter av fortid vi ikke egentlig forsøker å minnes, eller en gang vil minnes, men som likevel hugger seg inn i øyeblikket her og nå. Men også fordi de to brevene på innerlomma markerer en spenning som ikke bare utspiller seg i den enkeltes liv, men i vår felles historie og i alle rom hvor vi lever. De to brevene er slik sett et treffende bilde på spenningen mellom det private og det offentlige liv. På den ene siden har vi alle våre tanker, alt vårt begjær, alle våre ønsker. På den andre siden er det den offentlige siden av dette: bøker som skrives, priser som deles ut, kollegers og kritikerens anerkjennelse (eller mangel på det samme). Samtidig er det jo en nervetråd mellom disse to nivåene av eksistensen for en forfatter, noe Espedal mesterlig skildrer i denne romanen.

Espedal er først og fremst et skrivende menneske. Livet hans er råstoffet, det liv han lever for å skrive litteratur. Svært god litteratur. … han skriver så vakkert og eksistensielt nærværende at det alltid er glede å lese ham.

… den lange reisen mot forfatterlivet, fra et bokløst hjem i Sandviken i Bergen, til litterære laurbær i Oslo, er blitt en bevegende, trist, munter og frekk guidet tur til en forfatter i vekst. … Thomas Espedal er den standhaftige tinnsoldat. Han gir seg ikke. Livet mitt skal dere få, enten dere liker det eller ikke. Denne leseren likte det godt.

Tomas Espedals litterære prosjekt er å veve sammen liv og litteratur. Denne gang blander han selvbiografi og dannelsesroman på interessant og tvetydig vis.